Note to myself

og kanskje også til deg? For det er så lett å bli utålmodig, miste motet, glemme at suksess trenger tid å godgjøre seg. Faren for å gi opp for tidlig er stor.

Les også: https://ingridstruemke.wordpress.com/2022/04/03/suksess-er-som-en-bolledeig-2/

Så derfor skriver jeg dagens innlegg, mest for meg selv, for å minne meg på om at jeg er i startgropen av mitt virke som sakprosaforfatter og inspirator. Det tar tid før man når ut med budskapet, blir booket, lest og kan gi ut neste opplaget av boken. Men muligens har du fulgt mitt råd at det aldri er for sent å starte på noe nytt med det resultatet at du kastet deg ut i det ukjente? Da er dette innlegget beregnet for deg like mye som for meg.

Foto: Privat, Lillestranda, Larvik

Vi har valgt å starte på noe nytt, virkeliggjøre en drøm, lagt planer som vi følger. Men det skjer lite eller ingenting?

Eller vi har opplevd gode tilbakemeldinger og fremskritt også stopper det plutselig opp. Helt stille, ingen mail eller telefon som får fart på saken?

Husk, til tross for at vi ikke føler en spontan energiboost eller ser resultater, vi beveger oss fremover. Selv hvis det ikke er fort, så er det mer enn hvis vi ikke hadde gjort noe, stått på stedet hvil og bare lurt eller lengtet. For vi går mot en selvvalgt og dermed selvutviklende destinasjon. Små skritt tatt i riktig retning er utvilsomt bedre enn store steg i feil. Og små skritt er lettere å tilpasse underveis hvis omstendighetene skulle kreve det. 

Kan du tenke deg ung?

Spørsmålet er tittelen til en artikkel i Aftenpostens Innsikt basert på en publikasjon fra Observer. Den tar utgangspunkt i boken «The Expectation Effect: How your Mindset Can Transform Your Life» av David Robinson, utgitt av Canongate 6. januar 2022.

Cover: Aftenposten, Innsikt

Svaret kan jeg gi deg med en gang, det er JA! og det kommer vel ikke akkurat som en stor overraskelse. Det som derimot er både oppsiktsvekkende og spennende er eksempler, forskningsresultater og begrunnelser. Så det er disse jeg skal dvele litt med.

Utgangspunkt er Paddy Jones´ historie. I en alder av 87 kan hun skilte med å være verdens eldste salsadanser(inne) i følge Guinness Word Records. Dansen tok hun opp da hun ble pensjonist og i dag er hun levende bevis på det en rekke undersøkelser – utført over et tidsrom på 40 år – kommer frem til: «Et positivt syn på aldringsprosessen som mulighet for vekst har en dokumentert helsebringende effekt.» Dokumentasjonen ligger både i cellene og i levealder. Ulike land har kommet frem til samme resultat til tross for bruken av ulike metoder og forskjellig statistikk.

Hvilken dokumentert effekt spør du? Her er noen:

Ellen Langer psykolog ved Harvard University viser til resultatene av et omfattende eksperiment som bedre syn, mykere ledd, smidigere hender og en viss nedgang av betennelsene fra leddgikt.

Becca Levy ved Yale School of Public Health kommer fram til følgende tall fra studier: De som gikk inn med den mest positive holdningen til aldring, levde 22,6 år etter studienestart, mens de som var mer negativ innstilt levde i 15 år. Disse tallene har tatt hensyn til helsestatus ved start, sosioøkonomisk situasjon og følelsen av ensomhet.

Sett i lyset av slike resultater kan samfunnets nedvurdering av eldre lett betraktes som et livsforkortende virus. Og dette viruset infiserer ikke kun de eldre i samfunnet, det har en høyst negativ effekt også på dem som anser eldre mennesker som hjelpeløse. Etter hva Levy fant ut, kan et slikt syn hos mennesker i midten av 30-årene føre til økt risiko for å utvikle hjerte- og karssykdommer senere i livet.

Du blir det du tenker?

Videre tyder studieresultater på at Alzheimer og aldersoppfatning korrelerer.

Når effekten på alderisme er så grundig dokumentert, er det på høy tid å rydde opp i fordommer og aldersdiskriminering!

Mye kan vi gjøre selv og for oss selv ved å ta et oppgjør med vårt syn på egen aldring, hvordan vi definerer oss og hvilken posisjon vi vil inneha i samfunnet. På denne måten tar vi ikke bare vare på vår egen helse og tilfredshet, men vi hjelper den yngre garden å utvikle en annen holdning overfor eldre mennesker og et nytt syn på den tiden de kanskje er så heldige å få oppleve. For vi som har levd en stund vet jo: Karma …

Når slutten blir en start

Du har sikkert opplevd dette: En kontakt med en person du setter pris på svinner hen uten at det har skjedd noe dramatisk. Hvis det er den andre part som lar kontakten dø ut, kan vi lett tenke at vi har gjort noe galt som forårsaket at den andre trekker seg bort. Hvis det er vi som slutter å pleie samværet sitter vi kanskje igjen med dårlig samvittighet. Man skal jo ta vare på sine venner…

Foto: Mona Hauglid

Men det er verken lurt eller nødvendig å ta slik utvikling personlig. Det er en helt normal del av livet og ikke bestandig noe å være trist eller bekymret over. Du er på din vei her i livet og det er den andre også. Begge veiene krysset hverandre og dere gikk en stund sammen helt til disse nå fører dere i forskjellige retninger, noe man må respektere og godta. Ofte er denne avskjeden en del av et større bilde vi ikke ser. Det kan ligge en mening bak som vi først forstår i retrospektiv. Så prøv å se en slik slutt som starten på noe nytt.

Jeg har skrevet mer om dette i boken «Endelig Gammel». Du kan bestille den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Tre tidsdimensjoner

Når store deler av tankevirksomhet kretser rundt fortid eller fremtid tapper det oss for energi som vi egentlig trenger for å gjennomføre aktuelle prosjekter.

Vi må være tilstede og leve i nuet betyr for å kunne fokusere på nåtiden og takle dens utfordringer. Hver tanke som dveler med episoder fra fortiden eller går til ting som muligens kan skje i fremtiden, avleder fra oss selv og det vi vil prestere i vår aktuelle livssituasjon.

Foto: privat, Ula, Larvik

Men ingen klarer å leve utelukkende i nuet. Det er typisk for mennesket å leve i tre tidsdimensjoner samtidig. Derfor er det viktig med en liten status om det man grubler over virkelig er til hjelp og bringer videre på nåværende tidspunkt.

Når det hoper seg opp, jeg føler rastløshet eller blir dratt mellom alternativer drar jeg til havet.

I spruten av saltvannet med en uendelig horisont langt, langt borte faller jeg til ro, blir forankret i nuet og tankene kommer på plass.

Hva gjør du for å jordet deg selv i et her og nå? 

Velferdsteknologi

I et samfunn der gruppen med mennesker over 60 vokser raskest er det en velsignelse at det stadig utvikles hjelpemidler som sikrer selvstyrt og aktiv deltakelse, selv om enkelte kroppsfunksjoner svekkes med fremskridende alder.

Dessverre er det ofte de som nyter godt av disse tekniske duppedikkene som ser negativest på dem.

Men hvorfor føle skam fordi man tar i bruk teknologien som støtter eller erstatter det som svikter?

Hvorfor stigmatisere bruken av høreapparat, lesebriller, rullator, trappeheis etc?

Foto: Mona Hauglid

Jeg mener vi bør feire ting som sikrer oss et selvstyrt liv, heie frem all videreutvikling på dette området og nyte friheten og mulighetene det gir oss til langt opp i årene.
Det er vel ingen som sier: «Huff, klarer du ikke å vaske klærne dine for hånd, men bruker en vaskemaskin?»

Vi må passe oss for aldersdiskriminering når vi vurderer forskjellig teknologi. Vi må passe oss for at det ikke er vi selv som er med å nøre under alderismen!

Prisen å betale…

…hvis du forandrer noe nå kan virke høy. Du må forklare, du mister kontakter, du kommer til å møte motstand og vil sannsynligvis måtte anstrenge deg. Selvfølgelig kan det bli krevende! Særlig når man har oppnådd en viss alder, argumenterer man med at det er for sent, at det ikke lønner seg.

Men hvordan fremstår alt dette hvis du ser på dette fra ditt ståsted når du fyller 120?

Foto: Mona Hauglid

Hva kommer du å angre på? At du ikke prøvde å få det du virkelig brente for? At du kunne være den du egentlig er?

Er ikke denne prisen mye høyre å betale? Og er du det eneste menneske her på jorden som kjenner sin dødsdato?

Mer om dette kan du lese i boken «Endelig Gammel». Bestill her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Endeligheten

For en tid siden ble jeg spurt hvordan jeg forholder meg til emnet endeligheten.

Å være bevisst sin egen endelighet gjør livet vår verdifullt og andres liv uerstattelig. Selv når vi er unge bør vi ha dette i bakhodet. Det gjør hver dag kostbar og hver person betydningsfull. Den finnes bare en eneste gang.

Foto: Mona Hauglid

Men når det kommer til hvordan jeg lever livet mitt, velger jeg en annen motto: Lev hver dag som om det var den første.

Da ligger livet mitt ubrukt foran meg med utallige muligheter uten belastninger og uten fordommer. Et hvitt lerret som jeg kan tegne på med fargene jeg plukker fra erfaringens palett.

Du finner et helt kapittel om det i boken «Endelig Gammel». Interessert? Da kan du bestille den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Ubekymret mot nye horisonter – en anekdote

Flere ganger har jeg blitt spurt hvorfor jeg ganske ubekymret har gjort store forandringer i livet mitt, ting som flytting, bytte av jobb eller starten av nye prosjekter. Helt ærlig? Det hadde jeg ikke noe godt svar på. For meg har det bestandig vært helt naturlig å gå for noe nytt når det føltes riktig. Du kan jo likevel ikke spå utfallet, kontrollere tilfeldigheter eller ta innflytelse på menneskene du møter underveis uansett hvor grundig du analyserer. Men da samme spørsmålet dukket opp stadig vekk, tenkte jeg etter om det kunne ha sitt utspring i barndommen min – det er jo ofte der vi finner forklaringen til mye av våre handlingsmønstre.

Og plutselig husket jeg noe! En replikk jeg kom med hver gang noen viste meg noe nytt: «Ninna kann besser!» Ninna kan bedre.

Et rask google-søk forteller at jeg må ha vært under to og et halvt år gammel da jeg overbevist uttalte meg om mine ferdigheter, for etter den tiden begynner barn og omtale seg selv med «jeg». Helt stødig på alle lydkombinasjoner var jeg heller ikke siden Ingrid ble for vanskelig og ble gjort om til Ninna. Men en ting var jeg helt trygg på: At jeg kunne dette bedre, selv om jeg aldri hadde vært borti dette før.

Foto: Ole Andreassen, Håkvik 1955

Heldige meg som fikk slippe til! Jeg kan ikke huske en eneste gang der jeg ble hindret fra å prøve. Og selv om jeg selvfølgelig ikke kunne det bedre, hørte jeg heller ikke noe «der ser du» eller lignende. Så jeg tenker at dette la grunnlaget for en ganske uredd og bekymringsfri tilnærming til det ukjente og uprøvde.

Det er jeg glad for, det opplever jeg som en fordel. En ulempe som følger med er at – skulle jeg lykkes uvanlig bra med noe, så oppfatter jeg det som like selvfølgelig og føler ingen overstrømmende stolthet for det er jo bare sånn jeg er og gjør.

Hvordan forholder du deg til det ukjente?

Diskriminering…

… er etter min overbevisning resultat av uvitenhet som skaper redsel, redsel for det som er fremmed eller kan oppleves som trussel. Og selv om diskriminering aldri er riktig eller kan forsvares, så kan jeg til en vis grad forstå at den skjer.

Det jeg derimot over hodet ikke kan begripe, er tausheten til hele denne utsatte gruppen. Hvorfor tar de berørte ikke til høylytt og opprørt motmæle når de blir titulert som snyltere, boomere eller ansvarliggjort for alt vi sliter med i dagens samfunn? Vi lever i et demokrati der ytringsfriheten for eldre er like stor som den beskytter yngre som anklager gamlingene for å dra stigen opp etter seg og ta bort arbeidsplassene fra de som vil inn på jobbmarkedet.

Foto Mona Hauglid

Hvorfor viser de ikke heller frem sin virkelige styrke, kraft og kompetanse i stedet for finne på finurlige krumspring for å skule eller pynte på alderen?

Endelig tok Kari Østerud, direktør, Senter for seniorpolitikk bladet fra munnen i sitt debattinnlegg. Hun fremstår ikke som sur gammel dame, men tar opp diskriminerende ordbruk, omtaler og holdning mot godt voksne mennesker. På høy tid! Jeg ønsker meg mer av dette.

https://www.nrk.no/ytring/sinte-gamle-damer-1.15948553

Dette med overthinking…

Joda… som oftest er det riktig å være skeptisk, sjekke ut og ikke tro på alt man blir fortalt, men der ligger også en fare at man til slutt ikke våger å begi seg ut på noe nytt og uprøvd. På den måten risikerer man å aldri utforske muligheter og talenter, ikke tøye sine grenser, oppdage ukjente sider og evner.

Foto Mona Hauglid

Her som overalt i livet handler det om balanse, og den kan man til og med finne når man står på tåspissene eller på ett bein.

Lykke til når du neste gang hiver deg ut i det ukjente!