Hva er dine styrker og talenter?

Ett fellestrekk i alle program som skal hjelpe til selvutvikling jeg har vært borti er at du blir bedt om å kartlegge dine styrker og talenter og egenskaper du er mindre fornøyd med. Dette skal helst gjøres skriftlig på hver sin side av et ark. De fleste av oss fyller den negativ-siden uten større vanskeligheter. Når det gjelder den positive stiller det seg derimot helt annerledes. Er du en av dem?

I dette innlegget vil jeg ikke ta for meg hvorfor det er slik. Jeg er opptatt av å finne et system som kanskje kan hjelpe hver enkelt på oppdagelsesferden etter egne styrker. Lykkes jeg, kan det lett bli en del i en ny bok. Hvem vet.

Men i mellomtiden har du kanskje nytte av det jeg brukte for å få bedre tak på utfordringen:
Fra tid til annen ba jeg folk nevne EN ting de satte pris på hos meg. Kun en ting. Jeg spurte mennesker som kjente meg overfladisk, ganske godt og veldig godt. Noen ganger var svaret veldig overraskende.

Foto Mona Hauglid

Bland dem som jeg bet meg mest merke i var følgende to: “Du ser de små ting som er lett å overse eller glemme, men som egentlig er veldig viktig.” Det andre var: “Du er proaktiv.”

Deretter har jeg kunnet se min fokus på detaljer på en ny måte og også verdsette følelsen når jeg kjenner at en detalj forstyrrer. I samme kategorien faller da også denne ulmende følelsen at en liten sak ikke rimer og jeg bør være fore var.

Kanskje en ide å starte en spørrerunde i vennekretsen din også? 

En annen like effektiv mulighet for å finne ut hva som er dine styrker er å ta innover deg det noen sier når du får ros eller et kompliment. Er du god til det?

Reklame

Verdier

Å bli mor gjorde at jeg ble konfrontert med mine verdier, og jeg ble nødt å stille spørsmål ved noen av dem. Resultatet var at jeg oppdaget at min synsvinkel og dermed tenkemåte og vurdering var forandret. I ettertid kan jeg si at det var det mest drastiske oppgjøre med holdninger og verdier jeg har gått igjennom, men det har kommet flere, dog mindre justeringer i tidenes løp.

Foto Mona Hauglid

Jeg tror at vi alt for sjelden belyser våre verdier. Vi bibeholder dem, tilføyer nye, stuer dem bort til de blir en del av oss og vår holdning overfor livet og andre mennesker. Men det er viktig og ta en nøye titt og la dem gjennomgå en vurdering fra tid til annen.

Noen blir utdatert på grunn av vår utvikling og erfaringer vi opparbeider oss. Da må vi innse det og kaste dem. Andre vil vise seg å være vårt grunnfjell, kanskje være en del av oss fra barnsbena. Disse vil å bestå, overleve, følge med oss gjennom hele livet og enkelte ganger til å med få økende betydning. Det er bra. Viktig er bare at vi er bevisst. 

Du er for direkte

Det snakkes mye om og det etterlyses tydelig lederskap i mange av artikler og debatter, noe jeg lett kan forstå, særlig med tanke på dette “taushetsmysteriet” jeg skrev om i mitt forrige innlegg.

Nå vet jeg jo at empiri ikke er en god rådgiver, men jeg forteller deg likevel om min erfaring med å være tydelig.

«Du er for direkte, Ingrid!»

En setning som kommer stadig når jeg adresserer ting jeg syns er feil og som jeg faktisk aldri hadde hørt før jeg flyttet til dette vakre landet som jeg nå kaller for hjemme. Så jeg tenker det er nok arven jeg tok med meg fra fedrelandet.

Jeg har ikke tenkt å gjøre noe med den – selv om det snakkes mye om at man må tilpasse seg til der man bor, når man er gjest… 

Men nei, dette kommer jeg ikke forandre, for etter min mening er det er en styrke- også hvis man ikke er leder. 

Jeg prøver derimot å forstå hvorfor det oppfattes som «for direkte» og hvorfor så mange ikke er det her i landet.( igjen: ref forrige innlegg) 

Foto Mona Hauglid

Jeg har fått følgende råd: Av og til kan det være nyttig å bruke litt omsorgs empati. Med andre ord prøve å forstå hvordan mottaker tenker og føler. Da kan vi formulere våre ord ut fra dette, men samtidig holde fast i det vi tror på. (Spennende å tenke pedagogisk)

Jeg har respekt for andres meninger, men personlig er dette rådet i grenselandet av manipulasjon og det er med å tåkelegge. Og jeg undrer meg om jeg er må omgås likeverdige, likestilte mennesker på en pedagogisk måte? For selv om jeg er direkte, så ytrer jeg meg jo høflig og ikke aggressiv eller sårende. Selvfølgelig! Skulle bare mangle. Men pedagogisk?

Også har jeg hørt at denne setningen er en hersketeknikk for å få meg til å holde kjeft. Tja, da er avsenderen uheldig. Jeg er nemlig fullstendig blåst når det gjelder å oppdage dem. Så jeg legger rett og slett ikke merke til dem. Dermed kommer jeg ikke til å holde kjeft heller. 

Jeg er ikke alene om å være så direkte talende og muligens på grensen til opprørsk. Min generasjon i Tyskland har mange slike eksemplarer, noe jeg tror må være en direkte konsekvens av opplæringen vi hadde etter andre verdenskrig på skolen, på fritiden og i hjemmene. Vi ble oppmuntret til sivilt mot, innprentet viktigheten av å si fra tydelig og ikke støtte det vi anså som feil utvikling ved å være den tause massen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort under det 3. rikets regime, hvor modig jeg hadde vært da. Men jeg vet hva jeg gjør nå i ettertiden i alle sammenheng og på alle plattformer.

Taushetsmysteriet

Ved flere anledninger har jeg fortalt hvordan jeg ble “tatt på senga” av alderismen da jeg hadde bikket 60. I ettertid har jeg utforsket tall og sammenlignet norsk håndtering av mennesker i denne alderstruppen med hvordan andre kulturkretser forholder seg til dem.

Det hadde vært en glatt løgn å si at jeg ble imponert over hvordan de som nærmer seg eller har passert aldersgrensen til pensjonisttilværelsen behandles i Norge og hvor rigide disse grensene håndheves.

En del av adferden er ordbruken og merkelappene som settes på representantene av den omtalte gruppen. Umiddelbart kommer jeg på ord som snyltere, tsunami, ansvarlig for kommunens økonomiske kollaps. Og ordbruken går hånd i hånd med fortellingen om at eldre enten er skrøpelige, glemske digitale amøber, kort sagt hjelpetrengende på mer enn bare ett område eller -om ikke hjelpetrengende – så vinsippende, bodsja-spillende, roseklippende gamlisser i bestefall egnet som barnebarnvakt. 

Så langt så stygt.

Men det fantes noe som faktisk sjokkerte meg mer enn denne måten å snakke om og til voksne mennesker over en viss alder, nemlig at de lot det skje. Uten protest, uten den minste motmæle. Der jeg kjente at pulsen økte, nakkehårene reiste seg og hele meg klargjorde seg for å svare med noen sannhetens ord, kommenterte mine berørte norske aldersfrender denne adferden med overbærende smil, trekk på skulderen, sukk og “ja, det er ikke bra, dette”.

Det var alt!

Først var jeg vantro, men etter å ha møtt en slik reaksjon gang på gang ville jeg forstå og begynte å lete etter en forklaring. Jeg er usikker om jeg har funnet den, men jeg føler at jeg muligens har kommet nærmere etter å ha lest det Øyvind Kvalnes, professor i organisasjonsadferd, Handelshøyskolen BI, skriver i en artikkel  i Dagens Næringsliv fra 13. November 2022. 

Foto Mona Hauglid

Den har den treffende tittelen: Taushetsmysteriet

Han stiller spørsmålet “Hva er det som gjør at folk velger å holde seg tause på jobb, i situasjoner hvor de selv tenker at her har de noe viktig og meningsfullt å si?” og gir følgende svar: 

Frykt: «Hun blir så sint.»

Omsorg «Han er så skjør.»

Usikkerhet «Jeg kan ha misforstått.»

Selvbeskyttelse «Hvis jeg sier fra, får jeg bare mer å gjøre.»

Utakknemlighet «Folk som sier fra her, får aldri noen takk.»

Distansering: «Andre her kjenner ham bedre enn meg.»

Noen av disse unnskyldningene kan jo brukes direkte også i andre sammenheng utenfor arbeidslivet. Og jeg lurer på om denne tausheten er så innarbeidet etter et langt arbeidsliv eller kanskje til og med er en code of conduct i samfunnet, slik at den helt naturlig bibeholdes. Det er i så fall tragisk, for her er det din livskvalitet, selvrespekt, livsglede og mulighet til å føle nyttighet og evnen til å bidra, selveste motoren for et godt liv, som står på spill. 

Som vekker skrev jeg boken «Endelig Gammel». Den kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Havner du i en av fellene?

De fleste av oss, om ikke alle har vel lyst å leve i tråd med egne ønsker, være autentisk og selvbestemt?

Men det kan av og til være vanskelig, for det ligger noen feller på lur som gjør at vi lett kan bli forledet til å gjøre som andre vil, og sette deres ønsker over våre egne vurderinger eller behov.

Så hvordan lykkes?

Første forutsetning er at du kjenner deg selv. Kun da klarer du nemlig å avsløre disse fellene og unndra deg fra andres innflytelse eller motstå manipulasjon.

Fellene som får oss til å gjøre ting vi egentlig ikke har lyst til, ja, til og med går mot vår overbevisning ligger i våre svakheter og at den andre vet å spille på dem. Så snart du avslører dine svakheter klarer du å beskytte deg selv mot at de blir brukt for å manipulere deg.

Foto Mona Hauglid

Hva er din svakhet?

Klarer man lett å påføre deg dårlig samvittighet?

Kan du lures hvis man gir deg følelsen av å være viktig, ja uunnværlig, uerstattelig?

Kan du kapres med smiger og ros?

Lar du deg påvirke av gruppepress?

Hva med litt detektivarbeid på en mandag for å avsløre triksene som manipulerer deg, forhindrer en respektfull omgang med deg selv der du følger din egen overbevisning?

Tilfeldigheter eller veiledning?

For en indieforfatter er det nok lurt å ha mer enn ett økonomisk bein å stå på.

Uansett om boken din selger bra, så kommer det neppe til å være så mye igjen etter at kostnadene for produksjon, forsendelse og eventuell markedsføring er trukket fra at du kan livnære deg på det. Det mest nærliggende er jo å skrive en ny bok som bein nr. to, og håpe at et større opplag gjør susen. Men det er en løsning som kanskje kan fungere når man skriver romaner eller krim. For sakprosa er det ikke like lett. Innhold i slike bøker må som oftest oppleves eller skje før man kan feste dem på papir og binde dem i en bok.

Jeg har ved flere anledninger fortalt at jeg har klokketro på skjebnen. Og for en stund siden fikk jeg igjen en demonstrasjon på hvordan den har en finger med i spillet når det gjelder livet mitt.

Foto Mona Hauglid

Endelig Gammel selger bra, ingen tvil om det, bedre enn jeg hadde regnet med i min budsjettering faktisk. Men du vet…prisøkning både her og der.

Jeg grublet over om en ny bok kunne være løsningen. Egentlig føler jeg meg ikke helt klar enda og trenger mer tid for å bla i hukommelsen og sette sammen anekdoter og betraktninger.

Og så skjedde det.

Helt overraskende ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være betaleser (ikke-profesjonell redaktør) for noen som skulle gi ut bok i selvforlag. 

Forfatteren forklarte godt hvorfor han valgte meg, så vi avklarte hva han forventet og hva jeg kunne levere. 

Det tok ikke veldig lang tid før jeg fikk forespørsel for en oppfølger av den første boken med følgende tilbakemelding: “Jeg har tillit. Og den leverte du på så det holdt første gangen, så vi satser på at det skjer igjen, :-)”

Jeg har derfor ryddet tid for den slags oppdrag, og jeg har kunnet fordype meg i manus fra forskjellige sjangre: Krim, barnebok, roman. Det er både utfordrende og tidkrevende å sette seg inn i andres tanker og arbeid, men mest av alt givende og svært lærerikt. Like viktig som betalingen er derfor slike beskjeder som jeg mottok kort tid etter jeg hadde sendt fra meg dokumentet med mine anmerkninger: “Jeg er dypt takknemlig for dine bidrag, spesielt fordi du er så innmari kvass der det trengs.”

Og så fikk jeg min første offisielle, skriftlige anbefaling:

Tenk å bli satt pris på på denne måten og til og med få ros for en egenskap som av og til kan være litt vanskelig å håndtere, min overtydelighet 😉 

Og ikke minst se en nye dør åpne seg! Takk for det!

Meningsytring

Det er sannelig ikke alltids lett å ytre sin mening eller stå for den. Bare å lese enkelte tråder i sosiale medier kan være bli skremmende nok til å la være å utsette seg faren for å bli skjelt ut eller angrepet.

Men også i face to face debatter risikerer man å bli møtt av hersketeknikker og verbal trakassering. Konsekvensen er at man tenker seg om flere ganger før man sier sin mening og noen ganger lar være, særlig hvis man vet at den ikke kommer til å falle på god jord hos alle. Man blir rett og slett redd.

Hvorvidt det er nyttig å hive seg på digitale diskusjoner kan vel diskuteres. Men det gjelder jo på samme vis når man er fysisk tilstede under samtaler. Er det riktig og bra å holde tilbake sin ærlige mening?

Selvfølgelig skal vi kommunisere respektfull og empatisk og helst også diplomatisk når vi forteller om vårt ståsted – ingen tvil om det. Men det utelukker ikke tydelighet, og vår kommunikasjon må ikke gå på bekostning av den. Tydelighet er nemlig et utrykk av respekt, empati og ansvar. Ved å være klar og tydelig gir vi andre mulighet å forstå hvem vi er, hva vi står for og hvilken verdier vi representerer. De kan jo ikke jette seg til hva vi tenker. 

Foto Mona Hauglid

Det er en type ærlighet overfor andre og oss selv forutsetter at vi sier ting som de er.

Spørsmålet er hvordan, ikke om vi gjør det. 

Hvis vi formulerer oss høflig, går på sak og ikke person, er vi på den sikre siden. Skulle noen da svarer med hersketeknikker eller blir krenket fordi du har en annen oppfatning, er det faktisk ikke ditt problem. Du er ikke forpliktet til å styrke deres ekkokammer eller mate deres boble. 

Julehandel?

Jeg ikke vet hvordan du har det, men jeg blir mer og mer satt ut av denne hyperkommersielle delen av året vi går inn i nå.

Det er mange år siden jeg har redusert gaver slik at jeg kun gir til de aller nærmeste og da blir det selvproduserte, ideelle eller forbruksting. Jeg føler at det er deilig å kunne på den måten utfordre denne kommers-mentaliteten.

Derfor vil jeg be deg tenke litt over følgende før du kjøper en haug med «ting» til familie og venner denne julen:

Hva er det de egentlig trenger?

– Er det kanskje en økonomisk støtte? Jeg vet at pengegaver har et dårlig rykte. Men i år er det godt mulig at hjelp med en strømregning eller lån for bil eller hus er akkurat det som er det mest kjærkomne.

– Småbarnsforeldre gledes kanskje av en barnefri natt, og kan bruke en gratis barnevakt.

– For noen kan det være en invitasjon til julemiddag eller et gavekort for hjelp men noen handlerunder?

– Kanskje de trenger en kveld med venner, kanskje de trenger en kopp kaffe, og noen til å bare lytte, men enten vet de ikke hvordan de skal be om hjelp, eller er flaue over å spørre.

Kanskje DU kan være den som gir dem det de virkelig trenger denne julen i stedet for bare mer av «ting».

Og hvis det skal være ting, hva med å gi noe som inspirerer, setter tankene i sving og motiverer til nye prosjekter i året som kommer?

Sånn som boka mi f.e. 😉 hehe #DårligSkultReklame😃 )

Hva med å da kjøpe noe fra en lokal kunstner eller indieforfatter?

Ta vare på deg selv og dem du er glad i. Jeg vet det ikke er jul enda, men mange begynner å handle gaver nå, så tenk litt nøye etter før du hiver deg på pengekarusselen.

Nei, ingen bestillingslink her 😉

Overgangsfaser

Alder, penger, barn, jobb, tidsklemme, omstendigheter, er bare noen eksempler på det jeg hører når det er snakk om hvorfor man ikke virkeliggjør sine livsdrømmer. Under overgangsalderen kan kvinner i tillegg oppleve en del plager som svekker troa i egne krefter eller som gjør at de blir slitne, usikre og motløse.

Å være kvinne er krevende nok i den perioden, hvem orker da å fokussere på drømmer? 

Samtidig er det fra akkurat denne gruppen kvinner det oftest kommer hjertesukk og et ønsket om forandring, et annet liv i fremtiden. 

“Var det det hele?”

”Finnes ikke mer?”

”Det var ikke det jeg hadde forestilt meg.”

Foto Mona Hauglid

Jeg har jeg lyst å minne om at det ligger en nydelig pekepinn i ordet overgangsalder. 

Det er en overgang. 

En overgang til akkurat din drøm, ditt mål, det du anser gir livet ditt oppfyllelse og mening. 

Du har ikke kommet til veis ende, men til et veiskille. Du bestemmer retningen. 

Det er kun en fase, en overgangsfase.

Kanskje du finner inspirasjon i boken “Endelig Gammel” som forteller om veivalg, utfordringer og muligheter. Bestill den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/