En innrømmelse

I dag må jeg komme med en innrømmelse: Sammenlignet med damene jeg har hatt gleden av å være gjest hos, er jeg en dårlig vertinne!

Enkelte imponerer med velkomstdrink og fingerfood før alle inntar plassene sine ved et pent dekket bord. Og ja, noen topper arrangementet med stoffduk! Tenk på den jobben å vaske og stryke de påtar seg for at øyne til gjestene kan hvile på en utsøkt ambiente. Jeg føler et lite stikk av dårlig samvittighet hver gang. Men det sitter ikke dypt.

Foto Sidsel Lamberto

Også måltidene!

Ikke bare vitner maten om mange timers arbeid på kjøkkenet, du er også garantert at det blir servert noen fristelser etter hovedretten – enten dessert eller kake, eller begge deler bare med en liten avstand slik at de første søtsakene kan synke en anelse lenger ned i magesekken.

Jeg derimot glemmer generelt at måltidet skal avsluttes med en egen rett. Kun hvis jeg ved en heldig tilfeldighet skulle snuble over en melon i grønnsaksdisken får jeg en påminnelse og går til innkjøp av denne vannholdige frukten. Eller er det en frukt?

Heldigvis er gjestene mine overbærende og de som kommer oftere på besøk viser sin omtanke ved å ta med utsøkt sjokolade eller konfekt som vertinnegave ved neste anledning. På den måten er både jeg og måltidet reddet!

Ikke vet jeg hvordan det er i hjemlandet mitt nå, for det nærmer seg tross alt snart 30 år siden jeg flyttet derfra, men der hvor jeg tilbrakte den største delen av min første 40 leveår var det ikke vanlig å invitere en stor gruppe på middagsbesøk. Vi avtalte et restaurantbesøk i stedet og regningen gikk enten på rundgang eller til den som inviterte. Jeg tenker denne skikken er lett å forklare med tanke på antall innbyggere fordelt på areal. Det sier seg selv at de færreste bor i like store leiligheter eller hus som menneskene i Norge disponerer.

Så slik var min oppvekst-kultur og den har preget meg. Jeg er på ingen måte velsignet med ferdighetene og kunnskapen mine norske venninner kan skilte med. Sånn er det bare.

Men jeg er flink å dekke på bordet til fondue og raclette 😉 Der er jo alle selv ansvarlig for tilberedelsen av det de legger på fatet sitt. Og man kan alltids invitere til rekefest…

Lev hver dag som om det var den første

Jeg vet at det ikke er slik det heter. Ordtaket råder oss jo til det motsatte, å leve som om vi skulle stryke med i morgen.

Det syns jeg ikke er et godt råd.

Selv om jeg ikke på noen måter gi slipp på mine dyrt ervervede erfaringer gjennom mange år som har brakt meg nærmere min siste dag, så tar jeg av og til en liten time-out og later som om dagen i dag er min første her på jorden.

Ula, Larvik, Foto privat

Plutselig fremstår livet friskt og ubelastet, fri for dårlige erfaringer eller fordommer som holder igjen. Uten forbehold kan jeg se på muligheter og vurdere hendelser med nye øyne. Jeg kan glemme velmente råd og resultater fra en vellykket oppdragelse som hindrer meg i å prøve uvante løsninger eller gå uprøvde veier. Jeg setter i gang med å virkeliggjøre mine nyeste ideer, jeg føler meg levende, full av energi og inspirasjon. Men det beste er at jeg hver gang får et lite glimt av det opprinnelige jeg. Og det er en opplevelse i seg selv.

Ett kapittel i «Endelig Gammel» tar for seg ordtaket i sin opprinnelige menig og min variant. Så hvis du har lyst på en litt dypere belysning av bl.a. denne problemstillingen, så finner du det på de 200 sidene av boken. Du finner bestillingslink i egen fane her på hjemmesiden.

Ved havet, stedet der alt liv begynte og der ingenting sperrer din utsikt mot horisonten klarer jeg best å starte på scratch i toppetasjen og følelsene blir blåst klare og rene.

Hva gjør du for å sette deg på re-start eller ta en time-out?

Et nytt land

Over 36 millioner barn er på flukt i verden, ifølge Unicef. Det er flere enn noen gang siden andre verdenskrig

Det går ikke mange dager uten at vi leser om flyktninger som drukner i Middelhavet, umenneskelige tilstander i flyktningleirene i Hellas eller barn som må flykte fra krigsherjede Ukraina.

Heldigvis blir de sistnevnte tatt godt imot og deres behov ivaretatt av alle europeiske land som har åpnet dørene sine.

Samtidig er det vi hører om barn i leiren på Lesbos eller ellers på de greske øyer hjerteskjærende og bilder av små båter overfylt med barn, kvinner og menn prisgitt havet legger seg på netthinnen.

Jeg blir trist når jeg leser enkelte kommentarer på sosiale media som avslører at voksne mennesker har mistet evnen til å se andres lidelse eller å vise medfølelse uten å tenke på om man selv må innskrenke seg hvis disse får hjelp.

Vi er alle forskjellige og dermed er det ikke gitt alle til å engasjere seg aktiv på stedet. Men noen skriver glimrende innlegg og starter innsamlingsaksjoner for leger uten grenser eller andre organisasjoner, noen legger et statement på profilbildet, andre hjelper til i organisasjoner eller mottak i nærområdet sitt.

Bokcover

Jeg har valgt å skrive en barnebok som tar for seg historien om en liten gutt på flukt fra Taliban. Han mister moren sin mens de er i en leir.

Men det er jo en barnebok og der finnes heldigvis gode drager som hjelper til en lykkelig slutt.

Boken heter “Et nytt land som heter Hjemme” og er oppfølgeren av “Et land som heter Hjemme”. Utover selve historien inneholder boken illustrasjoner, faktaopplysninger og oppgaver – alt barnet trenger for en inspirerende og morsom lesestund.

Bokcover bak

Vårt bidrag til en mer empatisk og forståelsesfull verden kan være så mangt, det kan også være at du setter deg ned med barnet og forklarer at noen på deres alder har et langt fra beskyttet og sikkert liv. Bøkene mine hjelper på en forsiktig og barnevennlig måte å starte en samtale.

For bestilling send mail til istruemke@gmail.com

Hva tenker du man bør gjøre?

Negativt fokus kan være positivt

Du har sikkert også hørt eller fått rådet å formulere dine mål positiv for å realisere dem, dvs. ikke bruk «ikke» eller en negativ fremstilling». Her et eksempel: I stedet for å si “Jeg vil aldri komme for sent” skal du si “Jeg vil alltids være punktlig”.

Det samme gjelder verdiene vi ønsker å leve etter eller å oppnå. Verdier kan defineres som tydelige holdepunkter eller veivisere. Når du kommer opp i situasjoner hvor det du lett kan velge feil retning skal disse holdepunktene hjelpe deg til å finne riktig retning. Positive verdier som fokusert, effektiv, bærekraftig, empatisk, realistisk…

Foto Mona Hauglid

Har du prøvd det ut? Jeg har, og det funket ikke for meg. Her – i likhet med noen andre gode råd eller visdomsord som jeg går nærmere inn på i boken “Endelig Gammel” – ble det helt feil for meg. Jeg fant ut at jeg måtte gjøre det stikk motsatte: Formulere negativ.

For meg blir det lettere å gjennomføre å IKKE være 

• Engstelig
• Feig
• Illojal
• Utakknemlig
• Slem
• Ureflektert

Min positive formulering føltes som et varmt bad, den negative som en kald skyllebøtte. Og den siste vil jeg definitivt unngå, om jeg får et varmt bad eller ikke, er faktisk ikke sååå avgjørende og nødvendig…

Vi er forskjellig skrudd sammen, noen er motivert mot det de ønsker å oppnå og andre er motivert vekk fra det de er misfornøyd med.

Hvordan er det for deg? Vil du formulere positivt eller negativt? Jeg tipper du svarer «positivt», men tenk etter om du virkelig mener det. Hvordan går det med eksisterende måloppnåelse og nyttårsforsetter?

Boken «Endelig Gammel» kan du bestille her https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Alderisme

Den siste tiden

dukker et ord ofte opp i forskjellige poster på forskjellige so-me: Alderisme.

Det blir brukt i sammenheng med jobbsøk eller arbeidssituasjonen når det gjelder mennesker over en viss alder.

Jeg vil minne om at alderisme er mye mer: Det er diskriminering av en hel aldersgruppe på mer enn et området og gjør seg bemerket på mange måter, her noen eksempler:

– ordvalg i f.e. media og ungdomspartier (uten at moderpartiet tar til motmæle)

– det blir snakket om/til, ikke med

– – en hel aldersgruppe blir tatt under ett og målt etter behovene til de svakeste

– en gründer over 65 kan ikke regne med støtte fra Innovasjon Norge

– eldre settes i liten grad på nominasjonslisten til partiene

– mennesker over 77 får ikke lov å sitte eksamensvakt

– mennesker over 77 får ikke være medhjelpere i valglokaler

– nedleggelsen av Eldreombudet

– ingen lån i banken etter pensjonsalderen

Jeg stopper her. Du finner kanskje flere eksempler?

Det er bra at det endelig blir satt søkelys på en aktiv eller passiv ekskludering av en hel samfunnsgruppe fra deltakelse etter eget ønsket i tråd med evnene. Noe som er en åpenbar og naturlig rett for alle andre fratas et stadig voksende antall medborgere.

Hva kan man gjøre?

Foto Mona Hauglid

Det kommer vel helt an på temperament og personlig anlegg. Men en ting er å engasjere seg i debatten, en annen helt vesentlig ting er å sjekke hvordan man ser på eller omtaler seg selv, og ikke minst ta fatt i mulighetene og ikke la seg stoppe av skråblikk eller diskriminerende bemerkninger.

Du som har lest boken «Endelig Gammel» kjenner jo til hva jeg mener om det. Og du som får lyst å lese den kan lett bestille den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Klaging, bortkastet livstid!

Når man leser innlegg på sosiale media kan det virke som om klaging er en ny tidsfordriv. Skrytebilder av mat og sosiale festligheter blir mer og mer erstattet av klaging og bebreidelser. Ofte hører vi også i private samtaler setninger som: «Jeg skal ikke klage, men…» 

Offing, surking er en skummel sak. Den er farlig for den som klager fordi den degraderer denne personen til offer som mister handlingsrom. Når vi syns synd på oss selv, ytrer det oppnår vi kanskje at andre forståelsesfull trør hjelpende og til. Da kan vi fort innbille oss at vi er sterke, vi får jo andre til å gjøre det vi ønsker: trøste, hjelpe, bekrefte, støtte oss. Men det er en feiltolkning. For etter at vi kunne nyte oppmerksomheten den korte stunden den varte og føle oss bra fordi vi tilsynelatende blir tatt på alvor, sendes vi rett inn i offerrollen hvor vi blir sittende fast. Og der genereres verken lykkehormoner eller gleden av aktiv mestring.

Dessverre er dette et avhengighets- og vanedannende handlingsmønster som ikke er lett å bryte. I tillegg sniker klagingen seg inn i hverdagen på en så lur måte at man ofte ikke engang merker at man syter. Og siden det har en svært smittende effekt blir et «surketema» fulgt av neste «offing» for så å spre seg til nestemann. Gjort oppmerksom på det kommer det kjapt et «Ja, men…» som unnskyldning for å bli værende i elendigheten.

Foto: Mona Hauglid

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig overbærende eller tålmodig med klagere. Jeg kan nok gi et eller to puff til forandring, men jeg slutter med mine anstrengelser så snart jeg merker at de er svært så komfortable i klageverden sin.

Da jeg var yngre hadde jeg nok insistert og prøvd lenger enn jeg gjør i dag – uten at jeg er sikker på at jeg hadde oppnådd et bedre resultat. Så det gjør jeg ikke lenger, for jeg vet jo om den smittsomme effekten og jeg har ikke lyst å bli en sutrekopp.

Når jeg merker at jeg har kommet i en situasjon jeg føler jeg har lyst å klage over bruker jeg hele min energi for å komme ut av den, engasjerer meg aktiv for å oppnå forandring. Eller – hvis jeg ikke kan gjøre noe med den – fokuserer jeg på noe jeg er glad over og konsentrerer meg om det. Da sklir jeg automatisk inn i en hverdag der gleden dekker over alt som kunne forlede til klaging.

Et litt annerledes veninnetreff

Jeg er invitert på venninnetreff!

Det i seg selv hadde ikke vært noe å skrive om, hvis det ikke hadde vært for at jeg ikke kjenner noen av dem som skal være til stede. Jeg er ikke en gang FB-venn med verken vertinnen eller en av gjestene. Rart? Ja, kanskje, men mest spennende og moro.

For ikke så lenge siden dukket det opp en hyggelig forespørsel på messenger om jeg kunne tenke meg å delta på et uformelt, privat møte og ta med boken «Endelig Gammel». Mat å drikke inngikk i invitasjonen og interessert publikum var garantert.

A stranger is a friend we haven’t met yet, sies det. Og jeg liker å utfordre meg selv og prøve nye ting – for ikke å snakke om å diskutere det jeg brenner for. Så jeg nølte ikke med å takke ja. 

Foto Mona Hauglid / jeg er klar for noe helt nytt

Nå er jeg altså invitert for å fortelle om boken, lese litt fra den og prate om alderisme generelt med damene.

Det gleder jeg meg til.

Jeg ser frem til en kveld med helt ukjente og er sikker på at det blir en inspirerende og spennende opplevelse.

Kult når noen våger å gjøre noe litt utenom det vanlige. Det heier jeg på! Og hvis du har lyst å organisere noe lignende og ikke bor uoverkommelig langt borte, kommer jeg også på besøk til deg.

For sent

En tanke som noen ganger sniker seg inn: “For sent”.

Og du som har fulgt med på mine skriverier aner allerede hva som kommer nå: “Det er aldri for sent!”

Egentlig vet du selv at det bare er en unnskyldning som fornuften serverer for å etterkomme sin hovedoppgave, den å beskytte deg på alle mulige måter. En måte er å påse at hjernen bruker minst mulig energi og det er så klart lettest å oppnå når du bare ligger på sofaen og sløver. Mission completet, fornuften har gjort jobben sin. 

Foto Mona Hauglid

Og det er ingen liten sak det er snakk om her all den tid hjernen står for 20% av energibruken vår. Så i tidenes morgen – og der henger dessverre fornuften litt igjen – da å sikre matforsyningen var en farefull og vanskelig affære, var dette en veldig riktig prioritering. Men den tiden er forbi. Derfor er det viktig at vi avslører slike automatismer som hindrer oss til å ta fatt i livet og gripe nye muligheter som innebærer mer glede og begeistring enn det å slite ned sofaen gjør. 

Det er fascinerende hvor bra fornuften gjør jobben sin, til og med på bekostningen av hva hjerne ville valgt, nemlig glede: 

Les også:https://ingridstruemke.wordpress.com/2021/10/23/hjernen-var-har-kun-en-preferanse-glede/

Heldigvis er det vi som bestemmer hvem som oppnår sin preferanse: Bekvemmeligheten eller gleden.

I boken “Endelig Gammel” tar jeg for meg fornuftens kreativitet når det gjelder å finne argumenter og unnskyldninger og hvordan håndtere det. 

Bestill boken her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Karriere etter 60?

Verden har forandret seg, arbeidslivet har forandret seg og det har sannelig også vi 60+ ere gjort.

Når vi går av med pensjon eller blir påprakket sluttpakken kan vi regne med å enda ha mange gode år foran oss. De skal fylles med noe.

Det er sikkert morsomt med plenklipp og rosedyrking om sommeren, sjakk kvelder og rødvin om vinteren og lange bobilturer innimellom. Men det er stor fare for at dette livet kan føles meningsløst og tomt etter en kort stund. Vi mennesker trenger å føle at vi bidrar og utgjør en forskjell for å kjenne tilfredshet og glede. 

Da kan ideen om å starte en ny karriere dukke opp. Hvorfor ikke? Kunnskap, ideer, talenter, drømmer ligger jo i deg, det som trengs er bare mot for det første og det andre steget. 

Foto: Mona Hauglid

Når jeg ser tilbake på min jobbreise så er den preget av instinkt, lykkelige sammentreff, lite plan og stor tillitt til skjebnen. Begrepet «karriere» knyttet jeg aldri opp mot mitt liv eller min jobbhverdag. Jeg er også usikker om jeg har gjort karriere – det kommer vel an på hvordan man definerer den. Men hvis så, var den noe som skjedde på grunn av intuitive valg jeg tok underveis fordi livet dyttet dem mer eller mindre tydelig på meg. Denne veien passet meg og det har gått ganske bra hittil. Det har til og med vært så gøy at jeg har tenkt å fortsette litt til.

Denne intuitive måten verken passer alle eller er til å anbefale, når man ikke har et helt liv foran seg. Da kan det være lurt å designe hvordan man vil bygge karriere. Du kan designe i den forstand at du fokuserer på hva du kan, vil og ønsker i karrieren din, og underveis tar dine valg – ikke som jeg gjorde, etter hva som virket mest attraktivt i øyeblikket- men med dine bakenforliggende verdier og refleksjoner som kompass.

En bok som tar for seg dette er: Karrieredesign: Meningsfull karriere i et foranderlig arbeidsliv. av Agnethe Ellingsens

Når livet er på tilbudssiden

eller et oftere uttrykk «når en dør lukkes, åpner en annen seg».

Jeg liker dette bildet som forteller om nye muligheter når du avslutter en sak.

Noen ganger er det vi som lukker døren etter å ha kjent på barkebillefølelsen – inneklemt mellom barken og veden, utilpass og innestengt – en stund, dradd konklusjoner og kommet frem til en beslutning. Da har vi hatt tid å forberede oss, se oss om etter andre dører og bestemme hvilken av dem vi vil åpne. Vi kan velge om vi mykt eller hardt vil lukke døren etter oss og når.

Noen ganger får vi derimot smelt døren rett i trynet. Muligens skjer det helt overraskende og vi har aldri kjent på barkebillefølelsen eller med stor suksess klart å fornekte den.

Da kan vi være glad hvis vi sto langt nok unna og kom uskadd fra smellet.  I dette tilfellet har vi ikke vurdert andre utganger eller sett andre dører. I en slik situasjon kan det være fristende å prøve å åpne døren som så ble brått lukket foran nesen vår igjen.

Foto Mona Hauglid

Det er ikke lurt, tror jeg. Du risikerer nemlig at ei dør mot en fantastisk mulighet som står på gløtt og du bare ikke har sett enda, smeller igjen av gjennomtrekket! Noen ganger skal vi faktisk være glad for at vi slipper å ta avgjørelsen og heller stole på at det som skjer er det beste for oss, selv om man ikke oppdager døren med en gang eller den trenger litt innsats for å åpne seg helt. Kanskje nøkkelen ikke sklir inn ved første forsøk, håndtaket kan være løst og trenger noen rykk. Eller døren står bare så vidt på gløtt og du må titte nøye for å se at den er i ferd meg å åpne seg.

Å trå inn på nye områder kan kreve tålmodighet, utholdenhet og innsats. Men du verden, for noen muligheter som kan ligge der klar for deg, hvilken sjanse til vekst og nye erfaringer!

Akkurat der er jeg nå. Som så mange ganger før har jeg lukket en dør bak meg, dyttet opp en annen som har stått halvåpent lenge og oppdaget at den leder til et mangfold av rom. 

Enn du, hvor er du? Står du midt i rommet eller i dørkarmen?

Hva gjør du når en dør lukkes? 

Har du vanskelig for å lukke dører etter deg?