I 2016 hadde jeg fått nok.
Det ble snakket om eldrebølgen, tsunamien, trusselen en hel generasjon utgjorde for samfunnets økonomi. Samtidig var det ikke til å overse at akkurat denne generasjonen var mye sprekere enn tilsvarende aldersgruppe bare et titalls år tilbake, men ble skviset ut fra arbeidslivet, snakket ned og kun ansett som reservepool for frivillig, ulønnet arbeid.
Jeg ønsket inderlig å bidra til en forandring.
Dermed prøvde jeg å få gehør i politikken for tankene mine.

Hva hørte jeg? Den ene gruppen ble satt opp mot den andre når det var snakk om penger. I debatter om hvem som skulle få hvor mye ble nødvendigheten for å bevilge midler for skoler, barnehager og SFO ofte avsluttet med: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn.
Bortsett fra at jeg ikke har sansen for praksisen å spille ut den enes behov på bekostningen av den andres så syns jeg det ligger en sannhet i utsagnet: Det påpeker hvor avhengig man er av samhold, hjelp og at de rundt en bryr seg og engasjerer seg.
Det samme gjelder vel eldre? Jeg tror man kan tilpasse utsagnet og si: Det trengs et helt samfunn for å ta vare på våre eldre!
For å få det til trenger vi en holdningsendring og en ny bevissthet for hva som er viktige bidrag til samfunnet.
Og ikke minst: Hvordan takker vi generasjonen som har oppfostret oss og slettet veien da vi var på tur inn i livet?
I denne sammenhengen er det betenkelig at utvalgsleder Gunnar Bovim kommenterer den nye rapporten fra Helsepersonellkommisjonen slik: «Det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient».