Et opprør mot konformitet?

Kanskje vi kan legge skylda på at jeg er født obsternasig? 

Faktum er at jeg blir småprovosert når jeg hører på den unisone fremstillingen om hvordan livet som gamling skal leves. Flytt til lettstelt, flytt til mindre, slutt å jobbe, gi plass til yngre osv.

Når staten ber oss forberede oss på egen alderdom og planlegge etter dens standardiserte anbefalinger, oppfatter jeg det som egalitarisme. Og den overstyrer den enkeltes personlighet og utvisker individuelle behov.

Foto Mona Hauglid

Vi er forskjellige og livet overrasker oss til stadighet med utfordringer som påtvinger tilpasning. Det skjer med de unge og det skjer med oss gamle, men å føle seg nyttig, verdsatt og ha muligheten til å bestemme over oss selv er grunnbehov som ethvert menneske har – uansett alder. Derfor er det mange måter å leve livet sitt på – også som gamling. Det kan være godt å ha trapper å gå i, det kan være lurt å ikke bytte ut hus som krever litt med lettstelt leilighet, det kan være helsefremmende å ha en hage som skal stelles. Det kan være akkurat slike utfordringer og oppgaver som holder deg i form. 

Det store politiske bildet kan lett være i utakt med menneskene. Vi har alle forskjellige behov og forventninger og det som kan være god statistikk kan oppleves som direkte overgripende eller kvelende for den enkelte .

Det er mange måter å leve alderdommen på. Konformitet tar ikke høyde for det.  

Politikken vil nok komme med standardiserte anbefalinger, men du avgjør om de passer for deg og om du vil følge dem. Jeg er i alle fall ikke villig til å la andre bestemme hva som er best for meg.

Reklame

Branding

I dagens so-me verden der alle finner ut det meste om alle er det viktig å være bevisst på hvordan man fremstår. Dette kalles også personlig brand/personal brand. Firma og organisasjoner har for lengst forstått hvor viktig branding er, de bruker haugevis av penger på det. Du trenger selvfølgelig ikke å utsette kontoen din for inngrep for å skape ditt bilde utad, men du bør ta deg tid til å tenke over hvem du vil bli oppfattet som. Hvis du ikke selv bestemmer hva ditt brand skal være, overlater du nemlig til andre å definere hvordan du oppleves.

Særlig når du har et budskap du ønsker å kommunisere vil du nok bruke rekkevidden so-me tilbyr. De kan være fantastiske plattformer som hjelper deg å nå ut til mennesker du ikke engang aner eksisterer. Noen av disse er de rette adressatene, andre ikke. For å unngå at du treffer feil, skaper forventninger du ikke kan eller vil oppfylle eller bruker tid på noe som er dødfødt fra starten er det lurt å være tydelig – eller for å si det med andre ord – lage seg et klar personal brand.

Når du har funnet hva du vil representere og stå for gjelder det å holde seg til det. Du må ikke svirre rundt, ikke vimse, ikke mene noe om alt mulig. Hver like, hver kommentar sier noe. Så tenk deg om før du trykker på «send».

Foto Mona Hauglid

Mitt brand ble til under arbeidet med boken Endelig Gammel. Det er intet mindre enn å endre synet på eldre i samfunnet og sette søkelys på diskrimineringen av denne gruppen. Og innen dette området fokuserer jeg på EN gruppe: Spreke, aktive mennesker over 60 som ønsker å bidra. De som verken trives med øvre aldersgrenser eller ønsker å bli sett på som gratisarbeidere når det trengs i kriser eller frivillighetssektoren.

Helse og omsorg er IKKE mitt tema.

Frivillighet er IKKE mitt tema.

Når jeg blir bedt om å uttale meg enten det er skriftlig eller muntlig i debatter eller podcast, avklarer jeg dette helt tydelig. Er det ikke mitt tema, takker jeg nei. Det er bedre å avstå fra noe som ikke treffer helt enn å utvanne sitt brand. Det tjener du på ved å beholde troverdighet og det gir andre anledning til å knytte ditt navn opp mot akkurat det budskapet du brenner for. 

La dem!

Når du brenner for noe, må du snakke om det, ofte. Det finnes for meg ingen som helst tvil om at det er viktig å si sin mening, stå inne for den og holde ut motstand. 

Men like viktig er det å ta valg. Ikke alle arena behøver jeg slåss på, ikke alle tilbud må jeg hoppe på. Derfor stopper jeg av og til opp for å stille meg følgende spørsmål: «Må jeg bry meg, trenger jeg det, vil jeg ha eller gjøre det?» Denne sunne skepsisen, dette halve steget tilbake for å få bedre oversikt har for meg ingenting med negativitet, likegyldighet eller arroganse å gjøre.

Gjennom hele livet har vi utviklet antenner som varsler når vi bør være på vakt eller trekke oss tilbake– det er en av fordelene med å bli eldre. Vi har opplevd så mye at vi har kunnet utvikle et varslingssystem. 

Jeg kalle dette min la-dem-styre-holdning. 

Hva det er?

Det er når jeg bestemmer meg for å ikke (lenger) engasjere meg. Jeg har nemlig lært at det rett og slett skjer for mange ting til at jeg skal kunne mene noe om alt eller engasjere meg i det. Og selv når det er en sak jeg brenner for, så har jeg innsett at jeg kan forklare en eller to ganger, men det nytter ikke å misjonere. Folk kommer til å være de de er uansett om jeg gjentar eller insisterer, og de kommer til å gjøre det de vil gjøre, uavhengig av hvor hardt jeg prøver å overbevise. Er de ikke åpen for argumentasjonen i utgangspunkt, så nytter det ikke å gjenta det i det uendelige.

Hvis de vil velge noen andre over deg – la dem.

Hvis de er glade for å alltid sette seg selv først – la dem.

Hvis de velger å la de gå uker uten å svare eller ta kontakt – la dem.

Selv om det gjør vondt i øyeblikket, de gjør deg egentlig en tjeneste ved å vise sitt sanne jeg.

Foto Mona Hauglid

Og så finnes disse menneskene som lytter, deler ærlige tanker, gjør en innsats for å bevise at de bryr seg om deg.

Her gjelder det samme:  

Hvis de vil investere tid i deg, feire dine prestasjoner – la dem. Ikke snakk det bort, ikke gjør deg mindre, nyt det. 

Hvis de vil legge planer om å tilbringe tid sammen fordi de bryr seg om deg – la dem. Si ja, takk, gled deg, ta imot.

Hvis de vil stille opp for deg i en krisetid – la dem. Sett pris på det, vær takknemlig, ikke tro du er til bry.

Du vil finne massevis av muligheter til å gjengjelde. Og da, når du vil hjelpe og engasjere deg, håper du sikkert at de lar deg. 

Lytt til folks handlinger, fordi handling snakker tydeligere enn ord noensinne vil. Og velg deretter hvem du bruker energi på, hvem du velger å tilbringe tid med, hvem du gjør en innsats for, hvem du deler tanker med.  

Man kan bli rørt av mindre…

Tilbakemeldinger fra lesere tar jeg i mot med stor takk – uansett om det er ris eller ros.

Noen ganger kommer det inn mailer som rører meg veldig. Disse gir energi til å stå videre i kampen mot selv-alderisme og aldersdiskriminering.

En slik fikk jeg i dag: «Tusen takk for boka di. Følte du snakket direkte ril meg! Vet ikke hvor mange ganger jeg har referert til den i samtaler. Klarte nesten ikke å legge den fra meg – gikk i to jafs. Og jeg som bare leser krim.. Mange ganger har jeg tenkt i mitt stille sinn: «E æ helt idiot – e d bare æ som.. osv» (selvfølgelig vet jeg jo svaret, men du skjønner) Takk – fikk bekreftelser langt ut over forventet – og med så utrolig positivt fortegn.«

Kanskje boken også snakker til deg? Du kan bestille den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Egoisme – altruisme, ja takk begge deler

Det snakkes mye om selvrealisering og hvor viktig det er å ta vare på seg selv. Begge deler er viktige for å beskytte vår helse, sørge for trivsel i eget liv og fremme vår suksess. 

Du må ha det bra med deg selv hvis du skal kunne yte maks. Du må ha det bra med deg selv hvis du ikke vil belaste samfunnet unødig. Og du må ha det bra med deg selv hvis du skal spre glede og positivitet rundt deg. 

Så ved å sikre dine egne behov tar du også vare på samfunnet samtidig. Men det er like viktig å se den andres behov, ikke miste dens ve og vel av synet. Det å hjelpe noen uselvisk kalles for altruisme. Du tar ansvar for noen som trenger din hjelp, du bistår med noe du kan bedre. Den andre får umiddelbart et bedre og lettere liv. Det fantastiske er at altruismen ikke bare gjør den du den du hjelper eller samfunnet godt. Å opptre uselvisk bidrar også til din velvære. Det gir deg følelsen av å bety noe, utgjøre en forskjell, grunnleggende behov som vi mennesker må dekke for å kjenne på tilfredshet. 

Foto Mona Hauglid

Det er definitivt enklest for oss å yte uselvisk når det gjelder barna våre. Men vi har utallige muligheter til å ta valg som tjener andre i det daglige – og det behøver ikke å være den store tidkrevende innsatsen bestandig. Noe så enkelt som at vi gjør ting av hensyn til miljøet i stedet for å ta valget som ville vært mer bekvem der og da, er også en måte å bidra. Ved for eksempel konsekvent ta med eget handlenett og ikke bruke en plastpose viser vi gjennom en liten ting at vi setter allmennhetens behov over egoismen. 

Det er slik et bærekraftig samfunn fungerer: Vi finner balansen mellom å ta vare på oss, egoismen, og andres behov, altruismen. «Andre» inkluderer også natur og dyr.

Så spørsmålet er ikke om jeg skal ta vare på egne behov eller andres. I et sundt samfunn med etiske mennesker er det ikke snakk om enten egoisme eller altruisme. Det er: Ja takk, begge deler!

Livets overgangsfaser

… er smertefulle.

Brytningen fra barn til ungdom er kanskje den letteste siden vi ikke resonnerer så mye.
Verre er puberteten der vi går fra ungdom til voksen.
Deretter kommer den kanskje tyngste fra voksen til gammel.

Jeg tenker at det som utgjør den største utfordringen ved slike overganger er at man ikke vet hva man har i vente. Og alt som er ukjent er i utgangspunkt skremmende: Hvordan kommer livet i den nye fasen til å være? Kan man virkelig forvente noe som er bedre enn status quo?

Men hvis du spør en ungdom, tror du den ville ønske seg tilbake til barndommen? Eller en voksen tilbake til puberteten og ungdomstiden? Sånn helt ærlig, når du tar absolutt alt med i betraktning.

Livet kan være urettferdig og vanskelig, men det er også raust. For i hver fase forsyner det oss nemlig også med forbedringer i forhold til den forrige.

Foto Mona Hauglid

Som gammel slipper jeg jaget etter prestisje, konkurransepresset, våkenetter og i alle fall redselen for alderdommen. For den er jo allerede der. Og den kan bli den beste tiden av ditt liv.

Du må bare se litt nøye etter.
Da oppdager du frihet, autentisitet, mot, selvinnsikt og sjelefred – for å nevne noe.

Mer om hvordan oppleve alderdommen som livets gavepakke kan du lese i boken Endelig Gammel. Den bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Livets krumspring

Forsinkelser og hindringer irriterer oss. Vi misliker dem, fordi de forstyrrer og utsetter våre planer. Men noen ganger er det lurt å stoppe opp før irritasjonen brer seg og ta en nøye titt på det som dukker opp som forhindrer at du uforstyrret kan ture videre. Både forsinkelser eller hindringer kan nemlig vise seg til å være nådegaver hvis vi jobber med i stedet for mot dem. De kan gi en betimelig og viktig sjanse til å revurdere og forbedre målet eller planen. 

Jeg har lært å se på dem med nysgjerrighet og forskerbriller. Hvis vi bare tar en nøye titt, oppdager vi at uansett hva som skjer kan brukes til å lære, vokse og utvikle seg. De fleste gangene fant jeg ut at det var bra at ting som ved første øyekast forstyrret skjedde. I retrospektiv kunne jeg nemlig oppdage at livet visste bedre enn meg.

Foto Mona Hauglid

Noen ganger kommer sjanser inn bakdøren, godt kamuflert som uhell eller sett-back. 

Så, hva med omfavne slikte forstyrrelser og betrakte dem som hjelp og anledning for ny innsikt og vurdering neste gang du støter på et av livets finurlige krumspring?

Mer om det i boken Endelig Gammel hvor du finner både anekdoter og tanker om temaet. Den koster 365,- fritt levert i Norge og bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Å våge å skille seg ut, å våge å være autentisk…

…denne egenskapen er kanskje noe et barn er født meg, men motet å leve det ut er neppe noe som kommer helt av seg selv. Her har vi som foreldre et ansvar.

Under en av rutineundersøkelsene som blir gjennomført hos barn, informerte helsesøster meg om at hun var bekymret at min datter skulle bli for høy. På grunnlag av måling av håndknokene kunne estimert høyde som voksen beregnes og en behandling for å minske vekstprosessen tilbys.

🤔 Muligens jeg er rar, muligens jeg hadde reagert annerledes hvis jeg hadde vært mye yngre, muligens jeg aldri har skjønt greia med å være som alle andre…

😒 I alle fall takket jeg umiddelbart nei, dette behøvde jeg ikke å tenke over en gang.

🤨 Og ja, da min datter var 16 og 180 cm høy var hun ikke fornøyd med valget jeg hadde tatt for henne.

Foto: Privat

Så vi hadde en del samtaler: Om det å være seg selv, og at du bare ved å være tro mot deg selv kan bli hel, tiltrekke dem som virkelig setter pris på deg, mot å stå for det man mener, våge å skille seg ut.

Men det var teori og lite overbevisende i en alder da man helst vil være som alle andre og orienterer seg etter skjønnhetsidealer fra høyglansmagasiner eller musikkvideoer.

Med andre ord det måtte erfaring til.

Jeg tok enda et valg for min datter og ba om å få besøke, evtl være med på en prøvetrening i den lokale basketball-klubben.

For å gjøre en lang historie kort: Hun elsket basketball, og det som var en ulempe var plutselig hennes trumfkort.

Nå er hun 185 og bruker sko med høye hæler rett som det er 😊.

⚠ Stadig hører vi om unge som sliter med å finne sin plass, føler på psykiske belastninger. Selvmordskvoten er alt for høy.

Det finnes ingen enkel løsning, prosessene kan være krevende.

Men jeg mener vi hadde kommet ganske mye lengre hvis vi som er voksen og har litt mer vidsyn ikke bare forklarer, men i større grad er levende eksempler for at livet ikke handler om å være lik alle andre,

 -at det er lov å skille seg ut,

-at flertallet ikke nødvendigvis har rett,

-at ved å være autentisk tiltrekker du dem som virkelig setter pris på den du er,

-at du er flott slik du er, at det ikke finnes noe perfekt i verden,

-at livet i seg selv er en gave og

-at det til syvende og sist er avviket som definerer originalen.

Mot å være meg selv, ta egne valg og være autentisk var noe jeg lærte som barn. Det og mye mer skriver jeg om i «Endelig Gammel». Bestill boken her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Hva skjedde med oss – den tidligere protestgenerasjonen?

Det er urovekkende å lese om ungdom som sliter pga presset de føler, utilstrekkeligheten de innbiller seg, den alderstypiske usikkerheten som lett kan dra teppet under bena på dem.

Selv om det er noen dager siden jeg var i den aldersgruppen husker jeg følelsen godt. Den gangen bodde jeg i Tyskland, så mine opplevelser kommer fra et annet samfunn (men kanskje det skjedde noe lignende i Norge).  

Hva gjorde vi den gangen? 

Vi gikk i tog, vi organiserte sit-ins, vi protesterte og banet vei til forandring. 

Så vi har vært der selv, på den revolusjonære siden, og vi har i tidenes løp lært at ting ikke er svart-hvitt, at de må tilpasses og utvikles, men at forandring er et tegn på liv og derfor nødvendig.

Foto Harald Harnang

Og var vi ikke heldige? 

Vi levde i en tid der det var ok å skille seg ut, der presset å være perfekt ikke kom fra utallige clip og poster fra stadig flere kanaler, da vi ikke ble overstrømmet med photoshoppede bilder fra morgen til kveld. 

Vår verden hadde en annen slogan: Love and peace, back to nature.

Noen ungdommer kjemper for det samme budskapet i dag også. Den gruppen blir ofte utsatt for trakassering og angrep – og jeg har inntrykk i større grad enn vi fra protestbevegelsen på slutten av 60- begynnelsen av 70 tallet. (Men kanskje hukommelsen maler med gylden pensel?) En ting er jeg derimot sikker på, vi lever nå i en tid hvor love and peace og back to nature haster mer enn noen gang.

Jeg er forundret over min egen generasjon. Det virker som om flertallet har avfunnet seg med tingenes tilstand; både når det gjelder egen diskriminering, men også når det kommer til naturødeleggelser og begrensing av egenrådsretten. Har vi trukket foran gardinene i vår rosemalte, hjemmekoselige kokong?

Og de som kjenner på vreden, vender den ikke mot dem som ekskluderer og diskriminerer oss gamlinger, men – gjerne godt skult bak tastaturet – mot dem som kjemper for det samme som vi gjorde en gang i tiden: Frihet, demokrati, naturvern, likeverd. 

Hva med å finne frem gamle idealer og mobilisere skjulte krefter? Kjempe vår egen kamp for frihet og demokrati og mot aldersdiskriminering, i det minste forstå hvis ikke støtte de unge når de står i sine kamper i stedet for å fordømme eller være likegyldig?  

Jeg mener vi hadde kommet ganske mye lengre hvis vi voksne som skryter på oss litt mer vidsyn ikke umiddelbart reagerer avvisende, men heller ikke lar oss sette til side, ikke bare forklarer. 

I stedet kommer oss ut av komfortsonen og i større grad er levende eksempler for at livet ikke handler om å være lik alle andre,

-at alle livets faser skal leves

-at flertallet ikke nødvendigvis har rett,

-at det er viktig og nødvendig å stå og stå opp for sine rettigheter og meninger,

 -at det er lov å skille seg ut,

-at ved å være autentisk tiltrekker du dem som virkelig setter pris på den du er,

-at du er flott slik du er, at det ikke finnes noe perfekt i verden,

-at livet i seg selv er en gave.

Tiden vi får lov å tilbringe her på jorden har utvidet seg betraktelig. Gjelder da ikke det samme når det gjelder samfunnsansvar og engasjement?

Hvis du trenger litt oppmuntring for å finne tilbake til energien og livsgnisten, så finner du inspirasjon og oppbakking i boken Endelig Gammel. Bestill den her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Min boks budskap bestemmer du

Det var ganske kult å se coveret til boken min på skjermen under et foredrag og høre den bli omtalt av foredragsholderen på denne måten: “Jeg ble kjent med Ingrid Strümkes bok «Endelig Gammel» – en virkelig vekker, for meg spesielt i forhold til selvpåført alderisme.”

Denne uttalelsen overrasket meg og ga meg dermed følgende innsikt:  

Forfatteren skriver en bok om sine hjertesaker, men hva boken blir til, er det leseren som avgjør. 

Foto Merete Stangeland av Schmeding Gregersen

Så hva boken betyr for deg, hvilket budskap den har for deg, hva du blir inspirert av og til er det bare du som leser den som bestemmer. Kanskje den bekrefter noe du har tenkt lenge, men ikke fått deg til å innrømme eller gjennomføre? Eller kanskje den også for deg viser vei, hvordan komme ut av eller unngå selvalderismen?

For meg var utgangspunkt for å skrive boken sammensatt. Jeg hadde nemlig egentlig gledet meg til tiden uten fast ansettelse og hadde mange planer. Men i stedet for å kunne realisere dem, ble jeg brått og overraskende konfrontert med en holdning overfor mennesker over 55 som stenger veier for hele denne samfunnsgruppen.

Det var jeg ikke forberedt på.

Det preget meg.

Etter en del tankevirksomhet og selvtvil fant jeg ut at jeg hadde to valg: Enten overgi meg og lar andre bestemme min verdi og grensene innen dem jeg kunne leve mine resterende år, eller protestere og kjempe min vei til en selvbestemt og fargerik alderdom.

Skrivingen ble mitt verktøy.

Den sorterte, satte ord på tanker, håp, planer og ledet til andre givende engasjement og aktiviteter. Og den ledet til kampen mot aldersdiskriminering i samfunnet.

Jeg oppdaget atter en gang at det gjelder å forandre perspektiv når du blir konfrontert med noe som hemmer eller begrenser deg. Da ser du mulighetene bak begrensningene. Deretter kan du bestemme deg hva du vil gå for og så ta de første to stegene. Resten kommer av seg selv hvis du er åpen for det som skjer. Men først må du våge å stikke tåa i det ukjente, spennende. 

Her er er hele uttalelsen:

For bestilling av boken: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/