Benjamin

Litt over to uker etter min ankomst til Norge, for å være helt nøyaktig den 10. januar 1994, leverte jeg min søknad om oppholdstillatelse hos fremmedpolitiet i Narvik. Jeg var optimistisk at dette skulle gå bra. Ikke bare var det bursdagen til min norske mor, noe som jeg tolket som godt omen, jeg fikk også høre om Schengen-avtalen, hadde fast boligadresse og skaffet meg jobb som guide ved det lokale turistbyrået. For å markere dagen bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av noe varig. Det ble en potteplante. Levende, voksende med røtter godt forankret i norsk plantejord.

Transporten hjem var litt utfordrende siden jeg på den tiden ikke disponerte bil. Det ble busstur fra Narvik til Håkvik og 10 minutters fottur i tosifrete blå.

Planten beviste at den var like bestemt til å overleve som jeg var til å klare meg i det nye livet mitt.

Benjamin – for alt som er kjært må jo ha et navn – har deretter vært min trofaste samboer. Denne statusen innebar for en plante muligens uvanlig mange flytterunder. Under disse har han krevd mer og mer tilrettelegging, men slik er det vel med eldre herrer.

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke vil kvitte meg med ham – om så mot betaling. Men det er utelukket.
Jeg vil mye heller gi ham en større potte slik at han kan spre sine gode vibber enda bedre.

Har du også en grønn følgesvenn?

Smilets målbare makt

Det er helt utrolig hvilken makt et smil har. Og det er faktisk mulig å måle hvor godt et smil eller en latter er for immunforsvaret vårt.

Allerede etter ti sekund kan du måle den positive effekten av et ærlig smil. Men også når vi smiler uten grunn – altså egentlig bare lager en grimase eller faker et smil  – så aktiviserer vår mimikk en nerve som utløser produksjonen av lykkehormoner. Her kreves det derimot at du holder maska i et helt minutt for å få samme effekten.

Jeg har prøv det ut og merket at det uekte smilet sakte men sikkert går over til et ekte smil og en glad følelse.

Kommer du til å teste det ut? 

Styrt rollebytte

Mens vi går fra bursdagsfeiring til bursdagsfeiring begynner en snikende prosess. Et rolleskifte lurer seg inn i forholdet til våre barn.

Sakte med sikkert er det ikke lenger vi, men de som i større grad overtar den beskyttende rolle.

Jeg nyter denne følelsen.

Foto: Mona Hauglid. Med meg på bildet min eldste datter Inga

Prosessen er naturlig og riktig. Den føles også som bevis på at jeg som forelder har lyktes hvis barna villig stiller opp for oss.

Det er dermed ikke sagt at jeg gir fra meg selvstyring eller lar barna bestemme over mine aktiviteter eller avgjørelser. Jeg starter på nye ting, følger mine impulser og nyter friheten jeg som best-ager har.

Rolleskiftet går sakte. Hvis man er bevisst på det blir man verken umyndiggjort eller fristet å bruke det som sovepute. Det er en trygghet som tvert imot gir styrke og sikkerhet til å utprøve grenser og muligheter.

Naturen er vis, vi må bare forstå den.

Det begynner med en tanke

Uten at jeg virkelig merker det, lister en tanke, et inntrykk, et tilfeldig oppsnappet utsagn seg fast i underbevisstheten min og begynner å leve sitt eget liv. Der voksen den seg stor. Så stor at den bare må ut en vakker dag.

Det er øyeblikket skriveprosessen begynner: På papir, på pc, på kontoret eller i bilen, så plutselig at jeg må stoppe på en parkeringsplass, rote frem ei gammel kvittering for å notere noen stikkord på baksiden. En historie, en tekst blir til. Jeg smaker på ord, forkaster setninger, leter etter uttrykk. Omsider er det siste strek satt og jeg har følelsen av dette må jeg lese for noen og snakke om.

Det er her mine døtre kommer inn i bildet. Sammen eller enkeltvis blir Inga og Anna lenket på sofaen med pledd og puter, kneblet med sjokolade og te og jeg leser høyt for dem. De kommer med kritikk, innspill, innvendinger, bekreftelser.

Jeg skriver om, redigerer, stryker, fyller på. Og mange mange runder senere er jeg endelig fornøyd med resultatet og kan ta neste steg.

Bok nr 3 i Olle-serien

Det er lay-out-jobben. Plutselig er historien min bare sidetall, linje-oppsett, avsnitt. Den blir en  til en klump av tegn som må fordeles etter strenge krav.

Særlig barnebøker er krevende på det området, for her må jeg finne kreative løsninger for å kunne sikre plassen der jeg mener illustrasjonene bør være.

Når jeg får det første lay-out-oppsettet tilbake syns jeg det mangler noe, jeg ønsker å skape en verden hvor barnet blir bedd om å delta.

Det er der illustratør kommer inn i bildet. Jeg viser hvor jeg ønsker bilder, forteller om figurene og hva de står for. Etter en stund dukker det opp noen tegninger i min inn-boks, illustratøren sender inn sin tolkning av mine ord. Og plutselig har mine karakterer fått et sprell-levende og kjærlig, sint og sær, masete og vrang ansikt! Mine figurer i en liten eventyrverden! Ivrige etter å krype inn i boken og hjem til de små tassene som jeg elsker å fabulere for.

Vil du vite mer? Ta en titt på barnebøkene mine og les gjerne tilbakemeldingene jeg har fått fra lesere.

Ingenting er så utdatert som gårdagens avisinnlegg…

sies det.

Når det gjelder pensjonsoppgjøret er jeg redd at det ikke stemmer. Minstepensjonistene lever fortsatt under fattigdomsgrensen og tallene som fremtidig økning som er lagt frem blir stort sett spist av skatt. Jeg kan heller ikke se at det vurderes å se på aldersgrensene som er satt for å f.e. kunne stå i jobb lenger eller være eksamensvakt.

Samtidig dukker det opp det ene oppropet etter det andre om å melde seg til frivillig arbeid. Det etterlyses bl.a. besøksvennenner for eldre som har vært mye ensom under pandemien er over.

Men også når det gjelder lønnet arbeid kommer det henvendelser til den stadig voksende samfunnsgruppen – de over 60 – om å stille med sin kompetanse. Uten pensjonerte helsearbeidere hadde kommunene ikke klart å komme i nærheten av vaksinemålene. Skoler og barnehager ønsker tidligere ansatte tilbake i jobb, i fremste front der smitten er størst. Er de ikke så skjøre og skrøpelig allikevel?

Plutselig er de gamle gode å ha, en god reserveløsning. Akkurat de samme gamle som ellers blir omtalt av enkelte oppover strebende politikere som kostnadsfaktor, tsunami, ansvarlige for at deres fremtidige pensjon blir lavere enn, snyltere på samfunnet som bruker sin store formue på cruise og sydenturer…

Og har du sett, «pensjonslønn» for enkelte gjelder ikke lenger, og lønna trekkes ikke fra pensjonen hos de det gjelder. Så det går? Mennesker kan anses som nyttig, oppegående bidragsytere selv over 67?

Jeg skulle ønske at denne innsikten holdt litt lengere enn akkurat under den verste krisen, at den er starten til et liberalt syn på denne gruppen medborgere, at det er slutt på diskrimineringen og at de gis realistiske valg til å delta og bidra til samfunnet etter eget ønske. Vi ser jo nå at de ikke tar bort arbeidsplassene fra de yngre, men er en viktig brikke i et solid samfunnsbygg.

Hvorfor overskriften?

Fordi jeg her vil legge ut en kronikk jeg ganske opprørt skrev i 2019, året før vi ante noe om at denne pandemien skulle vise at pensjonister fortjener å bli sett som mer enn gratis leksehjelp:

Østandsposten

Seniorer til besvær

Hvilke holdninger skaper vi idet alle som har passert pensjonsalder tilegnes en rekke nedsettende egenskaper og tituleres som velferdstruende tsunamier? I politikken sidestilles mennesker over 67 med pleietrengende og syke – men faktum er at samfunnets eldste aldri har vært så friske som nå. De sitter på erfaring og kunnskap de færreste andre gruppene i samfunnet kan skilte med. 

Ingrid Strümke, lektor og skribent, lokalpolitiker 

De eldre skjæres over én kam, og nevnes i samme åndedrag som kostnadsfaktor, velferdsteknologi eller sykehjemsplasser. Men disse gamlingene er ingen homogen gruppe glemske, avhengige av hjemmehjelp som jevnt over utgjør en uoverkommelig kostnadsfaktor. Denne gruppen mennesker er like sammensatt som resten av befolkningen.

KOSTNADSFAKTOR ELDRE

Når vi snakker om kostnadsfaktoren eldre utgjør på grunn av pensjonsutbetalingene må vi være nøye. Her er det snakk om krav på gjenytelser, opptjent gjennom innbetalt skatt gjennom et langt arbeidsliv. Derfor er det misvisende og stigmatiserende å betegne mottakerne som kostnadsfaktor. De må vel heller ses på som ressurser! Hverken Røde Kors eller Frivillighetssentralen hadde klart seg like godt uten eldre som trør hjelpende til, sist påpekt under pensjonistforbundets arrangement på ArendalsukaPensjonisters innsats sparer Norge for milliarder, som en undersøkelse gjennomført på vegne av Statens Seniorråd viser. 

Å betrakte pensjonister som billig reserveløsning for oppgaver staten ikke vil bruke penger på, er bare respektløst. Pensjonister stiller som leksehjelp, tar vakter og utfører besøkstjenester – for å nevne noe. Her bruker de ikke bare av sin tid, men må melde seg inn i organisasjoner som ofte krever medlemsavgift for deretter å kjøre dit de skal yte. Det betyr at de må disponere bil, spandere drivstoff og eventuelle bompenger for å utføre gratisarbeid. 

EN VERDIG ALDERDOM

Det siste statsbudsjettet har mange gode aspekter hvor Vestre politikken har satt sine spor men akkurat her hjelper det ikke på. Det overser denne gruppen igjen, og gjør lite for å gi eldre muligheten til å bidra aktivt og verdig til samfunnet. Når de eldres kjøpekraft reduseres år etter år gjennom underregulering, beskjæres muligheten for deltakelse i samfunnet.

Med mange års yrkeserfaring og god helse, er det eneste som gjør at mennesker med disse egenskapene settes i samme bås som pleietrengende personer, alderen på over 67 år. I vår tid er eldre friske og i stand til å bidra lenger og i større grad enn før til egen og allmennhetens nytte – det må samfunnet anerkjenne på samme måte som det anerkjenner all annen ytelse. Å eldes med verdighet innebærer å være en respektert del av samfunnet.

ET INKLUDERENDE SAMFUNN

I humorserien Parterapi anklager Kevin Vågenes sin sinnafeministiske karakter Ellen kjæresten for å sidestille kvinner med multihandikappede menn. Den tragikomiske realiteten er at vi gjør akkurat det samme med friske oppegående seniorer

Vi må verdsette arbeidet eldre har utført gjennom livet ved å la pensjonen følge lønnsoppgjøret, og vi må belønne innsatsen som gjøres etter endt arbeidsliv. Her finnes flere alternativer som gavekort eller kommunale aktivitetskort. Hva med å gi skattefradrag i henhold til arbeidstimer? Vi snakker høyt om et inkluderende samfunn – da må vi også ta med den eldste garden. 

Og hvis du vil få med deg de helt nyeste innleggene her på bloggen, klikk på «følg» og bli oppdatert fortløpende!

Eldre enn…

Det ser ut som om «Eldre» har etablert seg som begrep når vi snakker om folk som… ja HVA egentlig?

Jeg er syns at «Eldre» er et dumt ord. For meg, som språknerd, er eldre en komparativ som ikke gjør noe annet enn å sammenligne: I dag er jeg eldre enn i går og jeg er eldre enn mine barn og mange i min omgangskrets er eldre enn meg.

«Eldre» er ingen tittel. Den verken kvalifiserer eller diskvalifiserer, og den forteller eller opplyser faktisk ikke noe særlig om den personen som er omtalt.

I går prøvde forfatteren Runar Bakken på NKR TV seg på en annen definisjon av ordet: «Eldre er man først når en er avhengig av andre og andres hjelp. Eldre kan også være en yngre person som trenger hjelp og assistans.» Denne definisjonen syns jeg er ganske søkt. Det er nok neppe en 25-åring som trenger assistanse vi ser for oss når begrepet blir brukt.

Foto Mona Hauglid

Men ord har makt og jeg syns vi bør tenke etter om vi finner et ord som VI konsekvent ønsker at skal brukes når det snakkes om denne gruppen mennesker over en viss alder – uavhengig av bakgrunn, helsestatus eller ambisjoner og fokus.

Dere har sikkert fått med dere at jeg går for Best-agers. Hvilket ord syns du passer best?

Hvis du vet hva du vil, kan du få det til

Vi har mål, vi legger planer. Særlig ved årsskiftet. Men hvor ofte mister vi ikke motet underveis og gir opp. Hvorfor det er slik? Jeg fikk en mistanke: Er problemet det at et helt år er litt for stort, for langt.

Mens jeg enda lurte, kom jeg over en modell som jeg har lyst å presentere for deg. Kanskje den er verd å prøve i år. 

Tanken er å dele året i fire. I stedet for å jobbe og tenke i et 12-månedersperspektiv, tar du for deg 12 uker av gangen. 12 uker er langt mer oversiktlig og lettere å evaluere. Dermed blir det enklere å planlegge videre steg derfra. Hvis man nemlig skal forestille seg hva som skal være annerledes den 31. desember allerede i dag finnes alt for stor usikkerhet om hva som kan dukke opp underveis. Derfor er det en fordel å definerer hva som skal være annerledes f.e. den 27. mars, når man starter på den første perioden januar til mars. 

Foto Mona Hauglid

Jeg syns dette høres lurt ut, og en annen tanke i modellen synes jeg var om mulig enda bedre: Målene deles opp i tre kategorier: “Jeg”, “Vi”, “Det”. Hva vil jeg for meg, hva for mine nærmeste og hva i profesjonell sammenheng. Selvfølgelig henger alt litt sammen, men å dele opp tydeliggjør muligens overvekt på et av områdene eller mangel på fokus på det. På den måten utgjør dette et verktøy for å finne balansen mellom disse tre kategoriene. 

Nå kan du si: Men året har ikke 3×12, altså 48, men 52 uker. Det stemmer og «hurra», det betyr at du får hele fire friuker, ei uke etter hvert kvartal, der du ikke behøver å gjøre annet enn å kose deg med å se på det du har oppnådd eller opplevd av godene livet byr på.

Inspirasjon til dette har jeg hentet fra boken «The 12 Week Year: Get More Done in 12 Weeks than Others Do in 12 Months».

En ny start

Det er starten på en ny uke og et nytt år. Hva med å gå inn i det full av takknemlighet!

Tror du det er mulig? Kommer vi noen gang til det punkt der vi er så fornøyde med det vi har, at vi ikke ønsker oss enda mer av uansett hva?

Er det ikke heller sant at mye vil ha mer …. og vi derfor villig hopper inn i hamsterhjulet og hiver oss med på en uendelig maraton?

Foto Mona Hauglid

Hva med å stoppe opp, klatre ut, se på alt vi har oppnådd og mottatt og være takknemlig for det. Det frigjør faktisk tid til å kunne nyte det!

Hva med å verdsette egen innsats som har ført til det du har rundt deg nå? Hva med å virkelig glede seg over ting du har klart?

Ta et tilbakeblikk og tenk etter hvor du var på dagen i dag bare for ett eller to år siden. Var alt bedre da?

Hva har du prestert siden da? Hva har du overvunnet? Hvem har beriket livet ditt siden den gangen?

Et nytt år…

…med 365 ubrukte dager og utallige muligheter ligger foran oss. Og det startes ofte med gode forsetter. Med full overbevisning bestemmer vi oss for å gå flere turer, drikke mindre, le mer. Eller å legge om kostholdet for å slanke oss litt, særlig etter at julematen har satt sine merkbare spor når vi kler på finstasen. Jeg kunne tenke meg at det sistnevnte er det som rangeres på en av topplassene på listen av nyttårsforsettene.

Foto Mona Hauglid

Vektøkning og – tap, det er i prinsippet veldig enkelt: For å gå opp i vekt, spis mer. For å gå ned i vekt, spis mindre. For å forbli den samme, hold deg til din nåværende rutine.

Ok, jeg innrømmer, jeg vil egentlig ikke diskutere kosthold eller slanking, men bruke det som illustrasjon: For på samme måte som du neppe blir slankere hvis du spiser like mye og det samme som før, vil det neppe skje en endring i livet ditt – som du kanskje vet du trenger – hvis du fortsetter å gjøre det du gjør på samme måte som alltids. Da er det på tide å bryte denne syklusen ved å legge om vanen eller inngrodde holdninger og tanker.

Finnes det et bedre tidspunkt enn et flunkende nytt år?

Godt nyttår!

Strümke Forlag og inGrid ønsker alle kunder, lesere og følgere et riktig godt og inspirerende nytt år. Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger, kommentarer, omtaler og interessen dere viser for boken «Endelig Gammel» og barnebokseriene om Rafi og Olle.

Foto Mona Hauglid

Det hadde vært en glede hvis dere fortsetter å følge med på bloggen og gi tilbakemeldinger.

La oss håper at året 2022 bringer bare har gode overraskelser og gledelige utviklinger med seg for alle dere.