Når myter avsløres

Ingenting hjelper kampen mot alderisme mer enn hvis forskning avslører myter rundt aldringsprosessen og legger frem godt dokumenterte resultater som beviser det motsatte av den stakkarsliggjørende fortellingen vi har vært utsatt for.

Hver gang jeg blir kjent med slike rapporter fryder jeg meg! For ikke så veldig lenge siden lærte jeg at hjernen faktisk ikke er en muskel som kan trenes via repetition. Det som trigger hjernen til å være aktiv og fornye seg er noe så banalt som glede. Denne følelsen holder den ikke bare i gang, men initierer også til dannelsen av nye synapser helt til din siste dag her på kloden.

Er ikke det fantastisk? Det betyr at du og jeg, vi alle selv kan aktiv og avgjørende bidra til vår egen intellektuelle og emosjonelle helse.

Når det gjelder fysisk helse har det lenge vært sagt at eldre kan holde seg friskere via tilpasset bevegelse. Vi har hørt om nordic walking, alderstipasset yoga, golf, el-sykling og annen moderat aktivitet. Men nå lærer vi altså at vi slettes ikke behøver å begrense oss så veldig. Aftenpostens nyeste utgave av A-magasinet presenterer svette seniorer og forklarer nytten av å presse seg selv. 

Bildet fra Aftenpostens A-Magasin 14. sep. 2022

“Mens alderdom gjerne forbindes med benskjørhet, svakt hjerte og dårlig balanse, er det en myte at dette ikke kan bli bedre med trening. Faktisk kan vi bygge muskler til vi er over 90 år, ifølge Jonas Johansson, idrettsforsker ved UiT Norges arktiske universitet.”

Vi leser om eksempler fra begge kjønn, alle godt inn i pensjonistalderen, som 92-år gamle Iron nun, kjent som verdens eldste kvinnelige triatlonutøver eller Nils Harald Moe (75) som løfter sine 90 kg mens sixpacken buler ut under den blå T-skjorten.

Tidligere trodde forskere at muligheten for å bygge muskler hadde en utløpsdato etter en viss alder, men dette ble motbevist i en studie fra Massachusetts Medical Society i 1994. Det var banebrytende.”

Siden nyere forskning nå har lagt frem bevis på at eldre har like god effekt av å trene som yngre så lenge de varmer opp og jobber gradvis, er det bare å hive seg rundt. Det finnes ingen grunn å stakkarsliggjøre, unnskylde eller la andre begrense oss. Jeg tenker det er opp til oss gamlinger å bevise at vi kan og vil ta vår intellektuelle, emosjonelle og fysiske helse på alvor og i egne hender. Da kommer nok samfunnet tuslende etter med tid og stunder. Og i mellomtiden kan vi leve det gode, selvbestemte, aktive livet vi ser for oss.

For å si det med Nils Harald Moe, du vet han med den blå T-skjorten: “Det handler ikke bare om opplevelser og «å ha det artig». I går tok jeg ned fem bjørketrær, i sommer malte jeg huset, og forleden dag tok jeg imot 70 sekker ved. Alt det hadde vært et slit uten at jeg var i god form.”

 .

Skjønnhetspress gjennom hele livet

Om få dager fyller jeg 70 og jeg har kjent på både det ene og det andre når det gjelder møtet med samfunnet når man eldes.

Jeg blir skikkelig lei meg når jeg ser hva et eksternt skjønnhetsdiktat gjør med kvinner helt fra barnealderen.

Og nei, jeg skal ikke gå inn på verken medieoppslag eller nyetableringer som angivelig fremmer «kvinnehelse»…

Men jeg har lyst å dele noen tanker om skjønnhet med deg.

Da jeg var mye yngre prøvde jeg å tilfredsstille forskjellige skjønnhetsidealer. Gjett om det til tider var stressende! Og noen ganger førte det med seg ganske komiske tiltak. Som f.e å gi håret en overhaling på strykebrettet med jernet stilt inn på silke for å kunne troppe opp med den perfekte glatte sveisen på daten.

Nå bruker jeg minimalt med tid på å gruble over slike idealer eller forventninger. Sett fra dagens ståsted var mye av mine bekymringer og anstrengelser en formidabels sløsing av livstid. Du kan trygt si at jeg på det tidspunktet lot meg holde i kvelertaket fra samfunnets diktat og definisjon av attraktivitet, som jeg villig aksepterte, tok innover meg og anstrengte meg for å etterkomme.

Det uredigerte bildet som vanlig tatt av Mona Hauglid .

Heldigvis klarte jeg med tiden å frigjøre meg, men det var jaggu meg ikke lett. Dessverre.

Mange overbevisninger og vurderinger (også) når det gjelder oss selv både innad og utad, følger oss gjennom hele livet. Vi klarer rett og slett ikke å riste dem helt av, selv om vi har innsett at de ikke er selvvalgt men pådyttet. Men Det finnes dem man kan ta fatt i! Jeg er virkelig glad over hvert eneste diktat, hver eneste forventing jeg har greid å kaste ut av bevisstheten min.

Derfor definerer jeg skjønnhet i dag på en helt annen måte. Forutsetningen for å klare det var å akseptere og være fornøyd med meg selv.

I lengen har sinnsro og overbærenhet en bedre effekt enn botox på utstrålingen og utseendet. For uansett hvor mye du opererer og sprøyter, du kan aldri stoppe aldringsprosessen. Men indre ro og balanse skaper en tiltrekkende og behagelig utstråling og heldigvis er attraktivitet mer enn et rynkefritt ansikt.

Skjønnhet for meg er letthet, harmoni, humor, begeistring, ettertenksomhet, styrke, makt, tilknytning, å bli sett og nå frem, magien av musikken som vibrerer i vårt indre.

Min drøm er at kvinner kan skape sine egne idealer som har sitt utspring i stoltheten over alt det å være kvinne innebærer.

Og jeg tenker: Hadde vi bare brukt like mye energi, tid og penger på å utvikle oss etisk og mentalt som å tilfredsstille et eksternt skjønnhetsdiktat hadde samfunnet sett annerledes ut .

Hva mener du?

Mer om det i boken Endelig Gammel som kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Regnbuepytter og andre novellesamlinger ved Chand Svare

Det er egentlig med et visst vemod jeg skriver denne anmeldelsen. Ikke fordi bokserine er dårlig, men fordi den er så jævlig god, og som med indiebøker flest, ikke bøker som har forårsaket stor støy i media eller veltet hyller i norske bokhandlere eller bibliotek. Det er synd og urettferdig. Derfor tar jeg fra tid til annen for meg en bok skrevet av en indieforfatter her på siden. Det gjenstår en stor jobb når det gjelder å profilere så gode bøker som noen av publikasjonene av indierforfattere er.

I dag gjelder det altså bokserien: Nesten som magi, mørket-håpet, regnbuepyttene, idyll av Chand Svare

Man kan trygt si at bøkene til Chand er avhengighetsdannende. Starter du med en må du bare lese resten.

foto privat

Korte historier med helt forskellige tema beskriver mennesker i uvanlige eller brytnings situasjoner. Du kan lese dem som short stories siden hver historie er selvstående – morsom, provokant, absurd, mørk, trist eller til og med skurril, slik jeg vil beskrive opplevelsene og tankegangen til Pervo og Porno. De utfordrer til å ta stilling til samfunnsproblemer innen etikk eller teknologi, verdier og samliv.

De korte historiene følger karakterene og blir vevd sammen. På denne måten utvikler de seg til en mini-roman. Det kraftfulle, direkte språket tydeliggjør konflikter, redsel, svik og kjærlighet og vitner samtidig om stor empati og innsikt i menneskenes indre kamper.

Som når man har sett på en skikkelig gripende serie sitter jeg igjen med håpet på at det blir en fortsettelse. Det er noen karakterer og problemer jeg virkelig skulle ha likt å følge videre.

Mer om forfatter og bøkene finner du her: https://norgesindieforfattersentrum.no/forfatter/chand-svare-ghei/indieforfatter/

Krigssti eller hi?

Det er forferdelig å føle på urettferdighet eller å bli overkjørt. Du har lyst å hoppe til å sette motparten på plass og fortelle vedkommende noen sannhetsord. Men du vet, det er ikke alle kamper du skal ta.

Spørsmålet er: Når er det klokt å kjempe og når er det klokt å la være?

Som oftest er hva vi anser som viktig å kjempe for en personlig vurdering preget av verdisystem og personlighetstrekk.

Innimellom treffer jeg mennesker som har akseptert rollen som den tapende part, nesten før slaget har begynt. Andre går i krigen på vegne av både seg selv og andre, uansett hvor stor makt motstanderen kan synes å sitte på. Men uansett temperament og bakgrunn så er det lurt å ta en sjekk når det gjelder situasjonen og eventuelle støttespillere før du drar i krigen.

Foto Mona Hauglid

Ved hjelp av følgende spørsmål kan du lettere ta en avgjørelse om du drar sverdet eller lar det sitte, kanskje avvente til det byr seg en bedre anledning:

-Hva gjør det med meg hvis jeg ikke står opp for meg selv her? Går det ut over selvrespekten eller ikke? Hvorfor vil jeg ta igjen?

-Har jeg oppfattet situasjonen riktig? Bør jeg dele mer fra mitt perspektiv for å få den andre til å skifte mening, holdning?

-Er jeg alene i denne situasjonen? Har jeg helse/kraft/økonomi til å stå løpet ut? Hvor kan jeg få hjelp, privat eller profesjonelt?

Å ta en kamp krever mye av hjernens energi. Konsekvenser er at du vil få mindre energi til andre ting. Derfor kan det noen ganger være nødvendig å utsette en kamp. Hvis du allerede er sliten, la det fare. Vent til det dukker opp en gylden anledning eller du får støttespillere som hjelper det gjennom de tøffeste slagene. Og noen ganger kan man bli overrasket over hvor treffende karma slår til. 

Hvis du derimot føler deg sprek og klar, er overbevist om at det er en rettferdig eller avgjørende sak, da er det et spørsmål om autentisitet, selvrespekt og troverdighet å gå i bresjen for det. Alt annet hadde vært med å skade deg eller bryte deg ned. Noen ganger må man ut i krigen for seg selv, for saken eller for andre.  

Min krig er kampen mot alderisme. Uten å gå i bresjen for en ny samfunnsholdning overfor 65+ere hadde jeg følt at jeg sviktet meg selv, mine aldersfrender, men også den kommende generasjon som risikerer å misforstå verdien av å bli gammel og å være en bestager.

Et steg i kampen er boken «Endelig Gammel». Den kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Tusen takk, så hyggelig at du syns det!

Det er ikke lenge siden jeg kommenterte et innlegg på en digital plattform. Vedkommende publiserte en avgjørelse hen hadde kommet frem til. Å ta sine autentiske avgjørelser syns jeg er viktig og riktig. Å offentliggjøre dem når de går på tvers av alt som er mainstream eller anbefalt for denne plattformen mener jeg er beundringsverdig. Så det skrev jeg.

Trådstarteren takket pent, men ville gjerne påpeke at hen ikke syntes hen var beundringsverdig…

Jeg vet ikke om det har betydning at det var en kvinne som publiserte innlegget. Men jeg har ofte lurt på hvorfor det er så vanskelig å ta imot ros. Hvorfor er så mye lettere å gjøre seg selv liten, snakke ned sin prestasjon enn å være stolt av den?

Hvorfor er vi – særlig vi kvinner – så raske å avfeie heder med: Det var da så lite! 

Hva er galt med å være midtpunkt, høste anerkjennelse for sine anstrengelser? 

Foto Mona Hauglid

Jeg er overbevist om at vi heller bør benytte oss av hver anledning til å nyte den gode følelsen gleden over å ha kommet seg et stykke videre gir! Det er nemlig en fantastisk motivasjon for videre arbeid. Erkjennelsen at man har klart noe, kommet seg videre, at det man gjør blir verdsatt styrker oss og hjelper oss neste gang motstand dukker opp eller tøffe tak kreves.

Jeg vil slå et slag eller to for å være stolt av seg selv og bare glede seg over når andre legger merke til det du får til. Det behøver ikke å være de helt store, verdensomveltende prestasjoner. Det kan være en telefon du måtte overvinne deg for å ta, det kan være en velformulert mail, det kan være en ryddeskau i papirer eller på skrivebordet som ga deg bedre oversikt eller en lysende idé, at du våger å uttrykke din overbevisning der det kan være vanskelig…

Si takk og bare nyt.

Og la oss ikke glemme effekten din glede over egen prestasjon har på omverden! Evner du å føle stolthet av deg selv og dine meritter, er det lett å også glede deg på vegne av andre, være stolt av deres prestasjoner og suksess. Og å gi uttrykk for det!

Hvis nå dette andre menneske følger samme oppskriften, er det starten på en smittebølge av glede og stolthet over egne og andres innsats.

Når var det sist du klappet du deg på skulderen? Når var det sist du uten forbeholdt tok i mot et kompliment eller ros?

Steg mot mål

En av mine største hjertesaker er kampen mot alderisme. Og du som har fulgt meg en stund har nok ikke kunnet unngå å legge merke til det 🙂 Jeg snakker og skriver jo om det støtt og stadig helt siden 2016.

Jeg vil ikke legge skul på at det til tider har vært frustrerende og utmattende å snakke mot en gjengs samfunnsholdning som setter alle mennesker over 65 i samme bås. En bås som klassifiserer dem som snyltere, årsak til økonomisk kollaps i kommunen, verstinger når det gjelder klimatisk fotavtrykk, skrøpelige, hjelpetrengende vesen som ikke kan bidra med noe verdifullt til samfunnet. Men jeg – og heldigvis flere og flere med meg – vet jo at det ikke er hele sannheten!

Aldri har eldre vært så spreke og friske som representantene av min generasjon.

Aldri før hadde menneskene så mange gode år foran seg etter oppnådd pensjonsalder.

Det er på overtid at vi tar en debatt om den nye demografien og hvordan se på, snakke med og forholde seg til denne tsunamien av 65+-ere. Er det en trussel eller er det en mulighet?

Foto Mona Hauglid

Jeg har aldri vært i nærheten av å ville gi opp denne kampen. Særlig etter at boken «Endelig Gammel» fikk supergode omtaler og en overveldende positiv respons, ble jeg enda mer motivert til å fortsette å påpeke når aldersdiskrimineringen skjer i forskjellige sammenheng og fora. Det er deilig å kjenne på at man når frem, at man berører. Det gir mot og energi.

Og for litt over en uke siden fikk jeg en ytterlig energi-boost: Jeg ble invitert til å delta i en konferanse på Bølgen kulturhus som belyser betydningen og muligheten for eldre fra forskjellige aspekter. Glad og stolt takket jeg ja til å bidra. Når jeg ser på listen av foredragsholdere og deltagere i paneldebatten kjenner jeg forventningen krible i hele meg! Dette blir stort!
Hvis du har anledning å komme til Larvik, sett av den 28.9. 
Deltakelsen er gratis, men du må registrere deg.
Det gjør du lett via linken: 

https://www.usn.no/forskning/forskningsformidling/forskingsdagane/kalender/eldrebolgen-et-hav-av-muligheter?fbclid=IwAR25bgP32hunwDKAwep5t9QXN02WXgavZYSfsJkzxjIoW6yzUXp0IX27m0I

Og sist men ikke minst: Boken min kan kjøpes under arrangementet. Finnes det en bedre setting for å presentere “Endelig Gammel”?

Har du ikke mulighet å komme, kan du lett bestille boken her for 300,- + 59,- i frakt: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Så lenge du lever…

…kan du utvikle hjernen din og dermed og deg selv.

Nyeste forskning kaster gamle overbevisninger om at hjernen slutter å fornye seg etter endt barndom som gjør at vi som voksen ikke lærer like bra og at vår personlighet er fastlåst. Neurovitenskaps siste resultater beviser at vår hjernens utviklingsmuligheter ikke er tidsbegrenset. Den kan fornye seg kontinuerlig gjennom hele livet. Uavbrutt skapes nye neurale veier, de små grå forandrer seg stadig, synapser styrkes eller svekkes.

Det betyr at vi gjennom hele livet kan lære og forandre tankene våre og dermed også handlingsmønstre.

Foto Mona Hauglid

Men hvordan kan denne forandringen skje, hvis gamle fordommer om oss selv saboterer våre ærlige forsøk om å ta fatt i livet med ny giv, på en annen måte enn før? Sprenge etablerte grenser og prøve ut bedre handlingsmønstre? Realisere drømmer, gå for spreke mål?

Shirzad Chamine, mannen bak positiv intelligence, anbefaler tre steg for å utestenge deres dårlige innflytelses:

1.) Det første du må gjøre er å avsløre hva slike tanker er: Sabotører. Hver tanke som stresser eller demotiverer er en sabotør. Den hindrer deg ved å lyger til deg. Si til deg selv og at du ikke godtar løgnene.

2.) Bytt så fokus til en fysisk opplevelse for 10 sekunder. Det kan være varmen i rommet, gatelydene, din pust, mm.

3.) Skulle sabotøren dukke opp i hodet ditt igjen, gjenta øvelsen.

Denne simple øvelsen er svært effektiv og styrker din tankevilje slik at du bestemmer hvordan du tenker og hva du setter fokus på.

Vil du lese mer om sabotører og hvordan ta opp kampen mot dem? Her kan du starte din oppdagelsesferd: https://www.positiveintelligence.com/saboteurs/

Tankeløs, uopplyst eller rett og slett uforskammet?

Noen ganger blir jeg helt matt når jeg ser hvordan eldre puttes i bås og hvor effektiv ord kan brukes for å diskriminere mennesker over en viss alder.

Eksemplet jeg har lyst å rette din oppmerksomhet på i dag er «Den kulturelle spaserstokken».

Foto Mona Hauglid

Jasså, alle eldre bruker stokk? Er du ikke eldre hvis du ikke er avhengig av gå-hjelp?

Jeg ville finne ut hvem dette tiltaket retter seg mot og fant følgende definisjon da jeg google uttrykket: «Den kulturelle spaserstokken skal bidra til profesjonelle kunst- og kulturopplevelser for seniorer, ved at det tilrettelegges for ulike typer tilbud på ulike kulturarenaer, seniorsenter, sykehjem og andre arenaer der de eldre befinner seg i dagliglivet. Tilbudene skal være gratis for målgruppen.»

Og jeg ble veldig mye klokere. Får nå vet jeg hvor de eldre befinner seg: I seniorsenter eller sykehjem. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gåte.

Le, fordi jeg jo ikke er eldre da 😉

Gråte, for maken av stigmatisering skal man lete lenge etter!

Derfor ble det bok

I gårdagens innlegg om alderisme skrev jeg at en endring av samfunnsholdning overfor menneskene som ofte omtales som de «eldre» må komme innenfra, fra dem som er berørte. De må initiere en ny måte å se på denne særdeles store og sammensatte aldersgruppen de tilhører. For forandring starter hos oss selv. Men det er lettere sagt enn gjort. Forutsetning for å hiver seg inn i prosessen er at forventingen og gleden til det som skal oppnås er så stor at man går inn med hele sin lidenskap og energi for å få det til.

Denne tankerekken var utgangspunkt for å skrive “Endelig Gammel”. 

Jeg ville rydde opp med stakkarsliggjøring av en hel samfunnsgruppe på den ene siden, men mest av alt oppmuntre dem som mente at det ikke er mer å vente av livet etter man har bikket 60, til å ta en ny vurdering. 

bakcover «Endelig Gammel»

Hvis du ser på alderdommen som en livsperiode preget av tap, mangel, savn dyppet i gråskjær, er det sannelig ikke noe å juble over. Men denne livsfasen – som alle andre også – har ved siden av utfordringer og slit – så absolutt sine fordeler! Hvorfor blir disse i så forsvinnende liten grad satt fokus på? For det er jaggu meg ikke lite man kan fryde seg over når man har passert 60, 65, 70, 75…! 

Jeg glemmer ikke at man kan møte på helseutfordringer i denne alderen, noen på store andre på mindre. Men vi kan jo på ingen måte nekte for at sykdom og ulykker kan ramme deg når som helst og i alle aldre. Så hvorfor vektlegge denne delen av alderdommen så kraftig at den skygger over alt det positive som følger med et levd liv? 

Visdom, erfaring, overbærenhet er bare noen begrep jeg vil nevne her. Det er faktisk så mange at jeg fylte en bok med dem.

Bestill boken for 359,- Nkr signert og fritt levert her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Det trengs ei opprydding i hvordan vi definerer et godt liv!

Hva er et godt liv for deg? Er det noe som ikke kan finne plass i livsfasen etter 65? 

Alderisme

Når jeg snakker om alderisme retter jeg meg i utgangspunkt ikke mot næringslivet. Jeg adresserer ikke mindre enn hele samfunnet.
For det er en holdningsendring i samfunnet som trengs, da kommer næringslivet luskende etter av seg selv, tror jeg, håper jeg 🙂 

Og akkurat som i andre sammenheng må også holdningsendringen når det gjelder alderismen skje innenfra, fra dem som er berørte. Kun vi kan få frem budskapet med lidenskap, for det er oss og vår gruppe det gjelder. Vi kjemper nå engang best, når vi er umiddelbart utsatt. 

Foto Mona Hauglid


Vi som er over 66 må 
– sette en stopper for stakkarsliggjøring av hele vår aldersgruppe,
– slutte å se på oss selv som utsorterte og utdaterte,
– omtale oss og se på oss selv som bestagere i stedet for …(fyll inn betegnelsen som sårer deg mest).

Kun det du har internalisert kan du sende ut til omverden for å initiere forandring.

Som du oppfatter deg selv, blir du oppfattet av andre.
Som du omtaler deg selv, blir du omtalt av andre.
Osv, osv. 

Mer om det kan du lese her: https://ingridstruemke.wordpress.com/2019/12/19/hvordan-snakker-du-til-deg/