Når man leser innlegg på sosiale media kan det virke som om klaging er en ny tidsfordriv. Skrytebilder av mat og sosiale festligheter blir mer og mer erstattet av klaging og bebreidelser. Ofte hører vi også i private samtaler setninger som: «Jeg skal ikke klage, men…» 

Offing, surking er en skummel sak. Den er farlig for den som klager fordi den degraderer denne personen til offer som mister handlingsrom. Når vi syns synd på oss selv, ytrer det oppnår vi kanskje at andre forståelsesfull trør hjelpende og til. Da kan vi fort innbille oss at vi er sterke, vi får jo andre til å gjøre det vi ønsker: trøste, hjelpe, bekrefte, støtte oss. Men det er en feiltolkning. For etter at vi kunne nyte oppmerksomheten den korte stunden den varte og føle oss bra fordi vi tilsynelatende blir tatt på alvor, sendes vi rett inn i offerrollen hvor vi blir sittende fast. Og der genereres verken lykkehormoner eller gleden av aktiv mestring.

Dessverre er dette et avhengighets- og vanedannende handlingsmønster som ikke er lett å bryte. I tillegg sniker klagingen seg inn i hverdagen på en så lur måte at man ofte ikke engang merker at man syter. Og siden det har en svært smittende effekt blir et «surketema» fulgt av neste «offing» for så å spre seg til nestemann. Gjort oppmerksom på det kommer det kjapt et «Ja, men…» som unnskyldning for å bli værende i elendigheten.

Foto: Mona Hauglid

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig overbærende eller tålmodig med klagere. Jeg kan nok gi et eller to puff til forandring, men jeg slutter med mine anstrengelser så snart jeg merker at de er svært så komfortable i klageverden sin.

Da jeg var yngre hadde jeg nok insistert og prøvd lenger enn jeg gjør i dag – uten at jeg er sikker på at jeg hadde oppnådd et bedre resultat. Så det gjør jeg ikke lenger, for jeg vet jo om den smittsomme effekten og jeg har ikke lyst å bli en sutrekopp.

Når jeg merker at jeg har kommet i en situasjon jeg føler jeg har lyst å klage over bruker jeg hele min energi for å komme ut av den, engasjerer meg aktiv for å oppnå forandring. Eller – hvis jeg ikke kan gjøre noe med den – fokuserer jeg på noe jeg er glad over og konsentrerer meg om det. Da sklir jeg automatisk inn i en hverdag der gleden dekker over alt som kunne forlede til klaging.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s