Løgner vi mener er harmløse eller ufarlige kaller vi for hvite løgner. Og hvem har ikke benyttet seg av en slik minst en gang i livet og forklart at dette lille avviket fra sannheten vil skåne den andre. Vi beroliger oss selv med at vi bruker det i beste mening fordi vi ikke vil såre vedkommende.
Vi kan til og med være overbevisste om at samliv og samfunn fungerer bedre hvis man pynter litt på sannheten fra tid til annen. For ikke å snakke om å holde tilbake informasjon. “Det du ikke vet har du ikke vondt av…”
Men hvis en slik tilbakeholdt opplysning eller hvit løgn får en situasjon til å fremstå om så bare litt annerledes enn den egentlig er, er ikke det en glatt løgn og villedelse? Den får jo motparten til å ta beslutninger på helt feil grunnlag. På denne måten frarøver vi dette menneske som vi angivelig vil skåne muligheten å se realiteten og vokse på den.
Er det ikke slik at en hvit løgn i virkeligheten kun er uttrykk av vår egen feighet, bekvemmelighet og manglende respekt for andre? Jeg tror den eneste som drar fordel en liten stund er man selv. Man unngår en konflikt eller en ubehagelig innrømmelse. Men bare for en liten stund.
Når sannheten kommer frem er det vi som taper de andres respekt. Og selv om løgnen ikke skulle bli avslørt, taper vi for hver løgn. Hvert lureri bryter ned vår integritet, vår karakter, vår selvrespekt og vår etikk.
Det du er, utstråler du – og hvem vil omgås et uetisk menneske?
Hvordan holder du det med hvite løgner?
inGrid 