Jeg har ofte humret over pussige sammentreff. Et slikt opplevde jeg også i dag. I det jeg satt og formulerte et lite innlegg poppet det in to ting som passet og støtte opp under det jeg ville skrive om.

Det første var noen tall jeg fikk tilgang til igjennom et nyhetsbrev jeg abonnerer på. Paal Leveraas fra https://tilt.work sender ut interessant informasjon regelmessig og jeg har hatt stor utbytte av mange artikler som blir publisert.

Det andre var en avisartikkel fra gårdagens utgave av Nye Troms som min venninne Heidi Elvebo gjorde meg oppmerksom på.

Begge støttet innunder mine tanker om betydningen av godt voksne i arbeidslivet som om handler i hvorvidt det er en fordel med eldre menneskers deltakelse i arbeidslivet.

Man kan jo spørre seg hvordan et menneske som etter tradisjonell oppfatning har nådd pensjonsalderen skulle kunne utgjøre en positiv forskjell. Grunnen ligger etter min overbevisning i vektlegging og verdisyn som forandrer seg med økende alder og livserfaring. 

Etter et liv som har forsynt deg med erfaringer og opplevelser på godt og vondt vil du sette fokus på områder som i mindre grad blir kommunisert og prioritert i dagens næringsliv. På den måten tar eldre en posisjon som forandrer bedriftskulturen og på med det næringslivet. Når modenhet, erfaring, vellykket livsmestring teller like mye som  ungdommelig kraft og letthet kan næringslivet dra fordeler av gjensidige synergier, og etter hvert vil også samfunnet gjøre det. 

Eldre mennesker kan bli ansett som formidler og representanter for livsvisdom oppnådd gjennom indre modningsprosesser. Det skjer gjennom opplevelser livet forsyner oss meg OG i samspill med den yngre generasjonen. Ved å ta i bruk denne ressursen kan ønsket kompetanse både i sosiale og i jobbrelaterte sammenheng utvikles i felleskap mellom ung og gammel og sikre samholdet i samfunnet.

Jeg tar med dette tankevekkende sitatet fra nyhetsbrevet til Paal Leveraas i tilt.work:

“På forsommeren slapp Gallup sin State of the World Workplace Report. Resultatet er nedslående: Kun 21 prosent av de ansatte verden over finner jobben engasjerende og meningsfylt. I Norge er tallet 19 prosent. Beskjeden til lederne er krystallklar: Ansattes fysiske og psykiske helse må ha topp prioritet. Ledere må evne å se sine medarbeidere som hele mennesker, mennesker som i jobben bringer med seg hele sitt liv, sine sorger og gleder. Det er ledergruppens ansvar å lage en bedriftskultur som rommer hele mennesket.”

Kanskje det er akkurat der vi ikke bare skal peke til lederne, men ha i bakhodet inspirasjonen, vidsynet, mangfoldet  inkludering av bestagere/visdomsprenørene kan bidra med. Noe som også fremgår i den artikkel en venninne sendte meg om Balsfjord Kommune. Ikke bare hadde denne ansettelsen en positiv effekt for kommunen (og jeg vil jo anta på den kvinnelige pensjonisten), også den 25-årige jurist roser og anerkjenner dette og synes han har lært utrolig mye av henne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s