Ved flere anledninger har jeg fortalt hvordan jeg ble “tatt på senga” av alderismen da jeg hadde bikket 60. I ettertid har jeg utforsket tall og sammenlignet norsk håndtering av mennesker i denne alderstruppen med hvordan andre kulturkretser forholder seg til dem.

Det hadde vært en glatt løgn å si at jeg ble imponert over hvordan de som nærmer seg eller har passert aldersgrensen til pensjonisttilværelsen behandles i Norge og hvor rigide disse grensene håndheves.

En del av adferden er ordbruken og merkelappene som settes på representantene av den omtalte gruppen. Umiddelbart kommer jeg på ord som snyltere, tsunami, ansvarlig for kommunens økonomiske kollaps. Og ordbruken går hånd i hånd med fortellingen om at eldre enten er skrøpelige, glemske digitale amøber, kort sagt hjelpetrengende på mer enn bare ett område eller -om ikke hjelpetrengende – så vinsippende, bodsja-spillende, roseklippende gamlisser i bestefall egnet som barnebarnvakt. 

Så langt så stygt.

Men det fantes noe som faktisk sjokkerte meg mer enn denne måten å snakke om og til voksne mennesker over en viss alder, nemlig at de lot det skje. Uten protest, uten den minste motmæle. Der jeg kjente at pulsen økte, nakkehårene reiste seg og hele meg klargjorde seg for å svare med noen sannhetens ord, kommenterte mine berørte norske aldersfrender denne adferden med overbærende smil, trekk på skulderen, sukk og “ja, det er ikke bra, dette”.

Det var alt!

Først var jeg vantro, men etter å ha møtt en slik reaksjon gang på gang ville jeg forstå og begynte å lete etter en forklaring. Jeg er usikker om jeg har funnet den, men jeg føler at jeg muligens har kommet nærmere etter å ha lest det Øyvind Kvalnes, professor i organisasjonsadferd, Handelshøyskolen BI, skriver i en artikkel  i Dagens Næringsliv fra 13. November 2022. 

Foto Mona Hauglid

Den har den treffende tittelen: Taushetsmysteriet

Han stiller spørsmålet “Hva er det som gjør at folk velger å holde seg tause på jobb, i situasjoner hvor de selv tenker at her har de noe viktig og meningsfullt å si?” og gir følgende svar: 

Frykt: «Hun blir så sint.»

Omsorg «Han er så skjør.»

Usikkerhet «Jeg kan ha misforstått.»

Selvbeskyttelse «Hvis jeg sier fra, får jeg bare mer å gjøre.»

Utakknemlighet «Folk som sier fra her, får aldri noen takk.»

Distansering: «Andre her kjenner ham bedre enn meg.»

Noen av disse unnskyldningene kan jo brukes direkte også i andre sammenheng utenfor arbeidslivet. Og jeg lurer på om denne tausheten er så innarbeidet etter et langt arbeidsliv eller kanskje til og med er en code of conduct i samfunnet, slik at den helt naturlig bibeholdes. Det er i så fall tragisk, for her er det din livskvalitet, selvrespekt, livsglede og mulighet til å føle nyttighet og evnen til å bidra, selveste motoren for et godt liv, som står på spill. 

Som vekker skrev jeg boken «Endelig Gammel». Den kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s