Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er tilhenger av «Frivilligheten» og hvordan den brukes i dagens samfunn. Frivillighet og dugnadsånden slik den har blitt satt i system fremstår for meg som sovepute, ansvarsfraskrivelse fra de offentlige, ja noen ganger rett og slett utnyttelse av mennesker med stor empati. I tillegg lærte jeg i går om en annen side som jeg hittil ikke hadde tenkt på:

En dame som var utdannet for å aktivisere eldre ved motivere dem gjennom tilbud som styrker og ivaretar deres fysiske og kognitive evner, fortalte at hennes yrkesgruppe var blitt bortrasjonalisert etter at frivillige overtok gratis. Det er altså ikke snakk om at det var mangel på profesjonelle utøvere, de ble rett og slett ansett som for dyre i konkurranse med dem som var villig til å stille gratis og dermed sakte men sikkert valgt bort. (Hun nevnte tall, men jeg må innrømme at jeg dessverre ikke forankret dem i hukommelsen min.) All ære for innsatsen, men det kan vel ikke være meningen å skyve utdannete mennesker fra sin arbeidsplass og la jobben gjøres av amatører? Uansett hvor engasjert de måtte være, betviler jeg på at de har samme kompetanse – med alt den innebærer.

Jeg skal ikke gjenta argumentene og konsekvensene jeg har skrevet om før. Du kan lese innleggene her på bloggen. Det er mange, og her er linken til to, de andre finner du ved søk.

https://ingridstruemke.wordpress.com/2022/07/24/frivillighetens-ar-hurra/ eller https://ingridstruemke.wordpress.com/2019/10/06/pakrevd-frivillighet/

For meg er dette en utvikling i feil retning. Den opprinnelige tanken var i utgangspunkt bra, og er fortsatt like relevant: Viktigheten av å bry seg om hverandre, verdien av felleskapet for egen og andres lykke.

Foto Mona Hauglid

Denne historien viser hva jeg mener:

En lærer delte ut en ballong til hver av sine elever og ba dem blåse den opp, skrive navnet sitt på den og kaste den inn i gangen. Deretter blandet han alle ballongene. Elevene fikk som oppgave å finne sin egen ballong i løpet av 5 minutter. Til tross for hektisk leting var det mange som ikke fant ballongen med navnet sitt på, noen ballonger smalt.

På dette tidspunkt oppfordret læreren elevene til å ta den første ballongen og gi den til personen hvis navn sto på den. Innen 5 minutter hadde alle sin egen ballong.

Læreren forklarte: «Disse ballongene er som lykke. Vi vil aldri finne den hvis alle bare leter etter sin egen. Men hvis vi bryr oss om andres lykke, vil vi også finne vår egen.»

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s