Som forfatter er jeg genuin opptatt av opphavsretten.
Det er en uting å legge ut tekster, visdomsord eller bilder uten å informere om kilden. Jeg irriterer meg over dette til stadighet, spesielt på FB. Det deles og kopieres uten å bry som om hvem som står bak tankevekkende utsagn eller nydelige bilder.
I samme gata finner vi også dem som stjeler ideer, later som om det er de selv som hadde lysglimtet og er opphavet av dette geniale innfallet.
Behovet eller vanen å pynte seg med fremmede fjær er for meg en form for i bestefall uredelighet, om ikke løgn. Jeg liker det overhodet ikke og når jeg avslører sånt holder jeg mennesker som tyr til det så langt unna som mulig. Kall meg for besatt, overivrig eller slitsom, men jeg syns rett skal være rett og den som fortjener rosen og kreditten bør få den!
På sikt blir ikke den som stjeler ideer eller skuler opphavet større, for hen klarer ikke å tilfredsstille eller følge opp forventningene i det lange løp. Hvis du derimot er åpen og hyller den som hyllest bør, fremstår du som redelig og sympatisk. Folk har tillitt og vil dele sine tanker med deg. Du kommer i gode dialoger og kan være med på utvikling av nye prosjekter.
Og jeg vi dra det enda litt lenger med et eksempel som handler om denne dama:
Jeg har fått så mange herlige tilbakemeldinger på portrettbildene jeg legger ut her. Komplimenter og heiarop er selvfølgelig smigrende og gledelig å høre. Saken er bare den at jeg i utgangspunkt ikke er over gjennomsnittlig fotogen. Det som er greia er at jeg ikke er redd kamera og at jeg stoler fullstendig på fotografen, nemlig akkurat Mona Hauglid. Hun har en evne til å få deg til å føle deg som en supermodell og hun fanger inn sjela, livskraften og personligheten din. Og da kan det jo ikke bli annet enn vellykket. For min personlighet er jo noe jeg står for og ikke frykter for at kommer frem.
At hun klarer det, fortjener vel at jeg gir henne kredit for det, eller?
inGrid 