Nå, etter tre år, tenker jeg at det er greit å fortelle at jeg ikke helt frivillig forlot mine politiske verv. Med flere av de flotte folka i partiet hadde jeg knyttet tette bånd, derfor føltes det nesten som å miste en del av familien da jeg meldte meg ut. Og jeg innrømmer lett at det den dag i dag finnes øyeblikk, der jeg savner den politiske jobben, møtene, diskusjonene, planene og – av og til – gjennomslagene.
Men av erfaring viste jeg: Med tiden ville det vise seg at det kommer noe godt av det som kan fremstå som en ulykke mens du står i det. Derfor gjorde jeg meg ikke til offer. Uten tilknytning til partiprogram eller ideologi var jeg fri å mase, påpeke, spisse og bruke akkurat de ordene jeg selv ville, med min etikk og moral som eneste målestokk. Så jeg ga meg ikke. Skrev, snakket og ga ut bok.
I dag kan jeg si at jeg føler jeg har kommet lengre når det gjelder bevisstgjøring rundt aldersdiskrimineringen enn da jeg beveget meg på det politiske parkettet.
Ved å gi ut en personlig bok, skrevet rett fra levra, eller krydre innleggene mine med akkurat så mye pepper som dagsformen tilsa oppnådde jeg oppmerksomhet. Og denne tydeligheten var etter det jeg forstå noe av det som inspirerte Bjørn Z. Ekelund til å stifte «Visdomsprenørene» og invitere meg inn. Dermed ble en ny plattform dannet hvor det utelukkende jobbes for å øke respekten for og inkluderingen av en hel samfunnsgruppe, også kjent som eldre, tsunami, gamlinger, årsaken for kommunal økonomikollapsmm.
Vi vil vise at mye har forandret seg de siste 100 årene og at det burdet tas et oppgjør med hvordan mennesker over 65 omtales og ses på.
Du finner oss på FB og LinkedIn.
Boken min kan du bestiller her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/
inGrid 