Når krybba er tom…

Tallene fra 2021 viste at aldersdiskriminering ikke var et fremtredende samfunnsproblem i Tyskland, i motsetning til tallene for Norge. Men så kom pandemien…

En artikkel i «Der Spiegel» tar for seg utviklingen av aldersdiskriminering i følge av nedstengingen. Der beskrives at eldre i stor grad blir ansvarliggjort for at tiltakene ble nødvendige. Dem måtte tas hensyn til, de var først i vaksinekøen og hele aldersgruppen 65+ ble fremstilt som skrøpelig og avhengig av beskyttelse.

Foto Mona Hauglid

Jeg vet ikke om det finnes en tilsvarende undersøkelse for Norge, men det er ikke vesentlig, for aldersdiskrimineringen har vært høy her i landet også før pandemien. Det som er virkelig skremmende er noe som kommer frem i en amerikansk undersøkelse.

Sitat fra omtalte artikkel: «Für Denkerinnen und Wissenschaftler aus Soziologie und Psychologie ist Altersdiskriminierung ein vergleichsweise neues Forschungsgebiet. Die These, dass besonders jene jüngeren Menschen, die sich für mehr Gerechtigkeit und Diversität einsetzen, dazu neigen, ältere Menschen auszuschließen, belegt eine US-amerikanische Studie, die 2021 im »Journal of Personality and Social Psychology« erschien. Ihr zufolge sind gerade jene Jüngeren, die sich gegen Rassismus, Homophobie oder Sexismus engagieren, »oft der Überzeugung, alte Menschen blockierten Entwicklungsmöglichkeiten der Jungen und sollten weniger Einfluss haben».

På norsk: For tenkende og forskende fra sosiologi og psykologi er aldersdiskriminering et nytt forskningsområdet sammenlignet med andre. Påstanden at særlig de unge menneskene som engasjerer seg for mer rettferdighet og mangfold har en tendens å utelukke eldre mennesker, blir bevist av en US-studie som «Journal of Personality and Social Psychology» publiserte i 2021. I følge denne er akkurat de unge som engasjerer seg mot rasisme, homofobi eller seksisme av den oppfatningen at eldre forhindrer de unges utviklingsmuligheter og burde ha mindre innflytelse.

For deg som har lyst å lese hele saken legger jeg ved linken til denne meget interessante og omfattende artikkelen: https://www.spiegel.de/kultur/altersdiskriminierung-in-deutschland-die-jungen-rufen-platz-da-a-e27f39a0-2eeb-41a5-aef3-a6bf636fc533?sara_ecid=nl_upd_1jtzCCtmxpVo9GAZr2b4X8GquyeAc9&nlid=die-lage-am-abend&sara_ref=re-so-app-sh

Reklame

Ut av selvalderismen!

Etter tilbakemeldingene fra lesere av «Endelig Gammel» å bedømme, er jeg langt fra den eneste som på et eller annet tidspunkt havnet i selvalderismens felle. Hvordan jeg sakte men sikkert kom meg ut av den og inn i et spennende og fargerikt liv, beskriver jeg utførlig i boken. I dag kan jeg med hånden på hjertet si at deretter har jeg aldri mer følt på aldersdiskriminering fra omgivelsen min.

Nå møter jeg mest heiarop og støtte, ja, til og med beundring når jeg snakker om livet som best-ager. Det kommer spennende tilbud om deltakelse på konferanser og foredrag og det siste stuntet var en forespørsel fra et modell-agentur spesialisert på godt voksne modeller for mote og reklame. Morsom og unektelig flatterende. Om jeg takker ja, har jeg ikke bestemt enda. Jeg sitter i en skvise mellom hva jeg egentlig liker å holde på med og overbevisningen at hvis vi gamlinger igjen skal bli synlige i samfunnet må fjes med rynker inn i høyglansmagasinene. Men som sagt, jeg er usikker om det skal være mitt.

Foto Mona Hauglid

Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg på ingen måte behøver å tilpasse mitt utseende eller min fremtoning til grensene omverden mener å kunne etablere for et eldre menneske. Selv om jeg vet akkurat hvor gammel jeg er, så oppfatter jeg alderen som livsår jeg kunne fylle med erfaring og kunnskap, ikke som forfallsdato. Jeg er like nysgjerrig og sulten på livet som da jeg var 30, 40. Derfor overser jeg bevisst kravet om at en pensjonist skal leve usynlig, stille og tilbaketrukket.

Jeg har aldri vært en grå mus, og jeg ser ingen grunn til å bli det etter at jeg gikk av med pensjon.

Lyst å lese boken? Den bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Demens – alderdommens trussel?

I samme åndedrag som det snakkes om eldre nevnes helsehus, hjemmehjelp og spesielt demens. Det som ikke proklameres i like stor grad er at mennesker i dag ikke bare lever lengre, men også holder seg friske, spreke og uavhengige enn det de i samme aldersgruppen gjorde i tidligere generasjoner – hvis de i det hele tatt levde så lenge. Tall fra SSB viser at det er hjelpetrengende under 65 år som virkelig belaster kommuneøkonomien. Men det er en annen debatt og den bør tas og grunnene belyses. 

Når det gjelder demens la en av de fremste tyske hjerneforskerne, Gerhard Hüther, under et av sine foredrag for ikke lenge siden frem det gledelige budskapet at antall demente prosentvis går tilbake. De absolutte tallene kan gi inntrykk at det er flere demente nå enn før, men grunnen for disse er at vi har en mye større andel mennesker i aldersgruppen 80 år, den gruppen som har størst risiko for å bli truffet av sykdommen. Relativt sett er det altså en mindre andel av befolkningen.

Han har skrevet bok om hvordan «komme seg ut av demens-fella»: https://www.amazon.de/Raus-aus-Demenz-Falle-Selbstheilungskräfte-rechtzeitig/dp/3442342090

Foto Mona Hauglid

Så vi vet en god del mer om sykdommen: Den kan ikke helbredes, men mye kan gjøres for å forebygge. Og enda bedre: Mye av dette kan du selv ta ansvar for: Artikkelen i “Forskning.no” gir en oppsummering.

https://forskning.no/aldring-demens/slik-holder-du-hjernen-ung/2040922?fbclid=IwAR29-zXN64P9_O_i3yFoERDOx4BkwaFsIVAQV6l4wpglzkOpTj7rJpZCxsc

Noen faktorer som blir nevnt i rapporten er de samme som jeg virkelig brenner for og som gjør en bedre inkludering av eldre som likestilt og respekterte medborgere nødvendig. Det er nemlig forutsetningen for at de aktiv skal kunne delta i samfunnet på den måten de selv ønsker, med lidenskap og begeistring for det de brenner for. For å oppnå det må tilbudene for fleksibel transport styrkes og inkluderende boprosjekter og byutvikling ta hensyn til en forandret demografi. Øvre aldersgrenser og stigmatisering må avskaffes og bidragene den eldre garden yter verdsettes i større grad enn en blomsterkvast og noen varme ord etter x-antall år i frivilligheten. 

Leve HELE livet

Hvor ofte har jeg ikke blitt spurt hva det er som driver meg videre til å skrive og snakke om alderdommen som livets dessertårstid hele tiden?

Svaret skal du få: Intet mindre enn at jeg vil åpne verdens øyne for å se hva som er mulig i alderdommen. Selv om jeg som 30-åring – sannsynligvis i likhet med mange i den alderen – hadde en sterk mistanke om at livet ville ende ved 40, senest 45, bestemte jeg meg samtidig å bli 120.

Nå har jeg rukket å runde de 70 og tro det eller ei, det er den beste tiden i hele mitt liv. Det er jeg takknemlig for. Og jeg nyter den, nyter å takke ja eller nei, si det jeg mener og ikke bry meg om mainstream-meninger eller skjønnhetsidealer.

Foto Mona Hauglid

Vi tenker alt for sjelden på at tiden fra 60 til 90 er like lang som fra 30 til 60.

Hvis vi ønsker å leve med samme intensitet som vi gjorde da vi var 30, lar vi livet ikke bare passere. Da oppfatter vi denne nye fasen av livet som start-up-foretak hvor vi realiserer drømmene som har blitt neglisjert tidligere i vår hektiske arbeidshverdag.

Mer om det i boken Endelig Gammel: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

OBS! Etter gjentatte økninger fra Bring ser jeg meg dessverre nødt å tilpasse fritt-levert-prisen fra 1.4.23.

La en ulykke ligge i …

Nå, etter tre år, tenker jeg at det er greit å fortelle at jeg ikke helt frivillig forlot mine politiske verv. Med flere av de flotte folka i partiet hadde jeg knyttet tette bånd, derfor føltes det nesten som å miste en del av familien da jeg meldte meg ut. Og jeg innrømmer lett at det den dag i dag finnes øyeblikk, der jeg savner den politiske jobben, møtene, diskusjonene, planene og – av og til – gjennomslagene.

Men av erfaring viste jeg: Med tiden ville det vise seg at det kommer noe godt av det som kan fremstå som en ulykke mens du står i det. Derfor gjorde jeg meg ikke til offer. Uten tilknytning til partiprogram eller ideologi var jeg fri å mase, påpeke, spisse og bruke akkurat de ordene jeg selv ville, med min etikk og moral som eneste målestokk. Så jeg ga meg ikke. Skrev, snakket og ga ut bok.

Foto Mona Hauglid

I dag kan jeg si at jeg føler jeg har kommet lengre når det gjelder bevisstgjøring rundt aldersdiskrimineringen enn da jeg beveget meg på det politiske parkettet.

Ved å gi ut en personlig bok, skrevet rett fra levra, eller krydre innleggene mine med akkurat så mye pepper som dagsformen tilsa oppnådde jeg oppmerksomhet. Og denne tydeligheten var etter det jeg forstå noe av det som inspirerte Bjørn Z. Ekelund til å stifte «Visdomsprenørene» og invitere meg inn. Dermed ble en ny plattform dannet hvor det utelukkende jobbes for å øke respekten for og inkluderingen av en hel samfunnsgruppe, også kjent som eldre, tsunami, gamlinger, årsaken for kommunal økonomikollapsmm.

Vi vil vise at mye har forandret seg de siste 100 årene og at det burdet tas et oppgjør med hvordan mennesker over 65 omtales og ses på.

Du finner oss på FB og LinkedIn.

Boken min kan du bestiller her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Offer eller aktør

I boken Endelig Gammel beskriver jeg hengemyra jeg slet med å komme meg utav etter at jeg hadde flyttet til det lettstelte, sentrale, lille huset mitt. I stedet for fryd og gammen ble det tristhet og oppgitthet.

Hvordan havnet jeg der?

Jo, fordi jeg gjorde meg til offer da jeg møtte på motstand. Holdningene i samfunnet var ikke slik jeg hadde forventet. Dørene jeg trodde skulle stå åpne viste seg til å være lukket. Det tok fra meg gnisten. Jeg ble trist, oppgitt, passiv og mistet pågangsmotet.

Hvis du føler deg som offer av mennesker eller omstendigheter, kan du ikke bli lykkelig. Så snart du kommer deg ut av den rollen, finner tilbake til din handlingskraft, kan du aktivt forme din lykke.

Foto Mona Hauglid

Det er overraskende hvor fort man havner i denne fella. 

• Hvis bare sjefen min hadde satt mer pris på meg… 

• Hvis bare gubben hadde vist bedre forståelse…

Slikte hjertesukk er allerede uttrykk at vi har havnet i offerrollen; ellers hadde vi nemlig ikke trengt å ønske oss det. 

Jeg kom meg ut av offerrollen og klarte å skape en spennende og fargerik alderdom. Det beskriver jeg i boken min og den kan kanskje være inspirasjon til deg.

Boken bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Meninger

Det er lite i verden som er gratis. Meninger er en slik sak. Du får dem presentert enten du vil eller ikke, særlig hvis du er aktiv på sosiale media. Gud og hvermann ytrer seg og er mer enn villig til å dele sitt syn eller til og med tre det over hodet på en tilfeldig lytter.

Da er det godt å vite at for meninger gjelder det samme som for råd:

Du behøver ikke å høre på dem, og i alle fall ikke ta dem innover deg hvis du ikke vil.

Og det er viktig å huske hvis du ikke vil risikere å miste deg selv eller dine mål i en malstrøm av meninger.

Foto: Karin Frøyd

Velg nøye hvem du lytter til, hvem du ber om råd. Til og med familie og venner kan hindre eller blokkere deg, noen ganger trengs ikke mer enn en tilfeldig bemerkning.

Mer om det i boken «Endelig Gammel». Den koster 359,- kr fritt levert i Norge og bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Kreditering

Som forfatter er jeg genuin opptatt av opphavsretten.

Det er en uting å legge ut tekster, visdomsord eller bilder uten å informere om kilden. Jeg irriterer meg over dette til stadighet, spesielt på FB. Det deles og kopieres uten å bry som om hvem som står bak tankevekkende utsagn eller nydelige bilder.

I samme gata finner vi også dem som stjeler ideer, later som om det er de selv som hadde lysglimtet og er opphavet av dette geniale innfallet.

Behovet eller vanen å pynte seg med fremmede fjær er for meg en form for i bestefall uredelighet, om ikke løgn. Jeg liker det overhodet ikke og når jeg avslører sånt holder jeg mennesker som tyr til det så langt unna som mulig. Kall meg for besatt, overivrig eller slitsom, men jeg syns rett skal være rett og den som fortjener rosen og kreditten bør få den!

På sikt blir ikke den som stjeler ideer eller skuler opphavet større, for hen klarer ikke å tilfredsstille eller følge opp forventningene i det lange løp. Hvis du derimot er åpen og hyller den som hyllest bør, fremstår du som redelig og sympatisk. Folk har tillitt og vil dele sine tanker med deg. Du kommer i gode dialoger og kan være med på utvikling av nye prosjekter.

Og jeg vi dra det enda litt lenger med et eksempel som handler om denne dama:

Foto Inga Strümke av Mona Hauglid

Jeg har fått så mange herlige tilbakemeldinger på portrettbildene jeg legger ut her. Komplimenter og heiarop er selvfølgelig smigrende og gledelig å høre. Saken er bare den at jeg i utgangspunkt ikke er over gjennomsnittlig fotogen. Det som er greia er at jeg ikke er redd kamera og at jeg stoler fullstendig på fotografen, nemlig akkurat Mona Hauglid. Hun har en evne til å få deg til å føle deg som en supermodell og hun fanger inn sjela, livskraften og personligheten din. Og da kan det jo ikke bli annet enn vellykket. For min personlighet er jo noe jeg står for og ikke frykter for at kommer frem.

At hun klarer det, fortjener vel at jeg gir henne kredit for det, eller?

Godt hopp

Har du hoppet i bungee-strikk?

Hvis ikke så er grunnen nok at det ikke hjelper uansett om hundrevis av folk forteller at de ikke bare overlevde, men at det også var en helt fantastisk opplevelse.

Vi går nemlig bestandig utfra at vår situasjon er helt spesiell og enestående.

Og slik er det med alt alt som er fullstendig ukjent, utenfor komfortsonen og helt nytt.

En bølge av «enn hvis» og «ja, men» skyller over oss med kjærkommende unnskyldninger og forklaringer.

Men vet du hva: Disse innvendingene forsvinner så snart du tar det første steget. Hadde ikke det vært en flott erfaring å få?

Foto Mona Hauglid

Så selv om det ikke må være bungee-hopping er det lurt å kaste seg utfor stupet, hive seg ut i det ukjente, eller i alle fall stikke tåa i iskaldt vann så ofte som mulig. Det gir en kriblende, boblende livsglede på oppdagelsesferden, muligheten til å kjenne på mestring og dermed tilgang til en ungdomskilde i umiddelbar rekkevidde.

Dette skriver jeg mer om i boken «Endelig Gammel» som bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Godt hopp!

Vi må våge, vi må starte!

Uansett hvor mye det forskes og hvor mange positive resultater man legger frem om verdien og viktigheten av mennesker over 60 både i arbeidslivet og i samfunnet ellers, det kommer ikke til å føre til den store omveltningen. Ikke i vår tid i alle fall. 

Denne problematikken har jeg skrevet mer utførlig i innlegg fra 2021: https://wordpress.com/post/ingridstruemke.wordpress.com/2726 og https://wordpress.com/post/ingridstruemke.wordpress.com/2978

At utviklingen går helt feil vei til tross for alle disse forskningsresultatene og formaningene kan vi lese i næringslivets artikkel der Bjørn Riise sier at ingen over 40 år skal ansettes:

https://e24.no/naeringsliv/i/RGK3nA/bjoern-risa-vil-ikke-ansette-folk-over-40-mariann-31-er-ny-oekonomisjef?referer=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no

Jeg er overbevisst om at hvis vi vil få til en endring må vi starte hos oss selv.

Foto Mona Hauglid

Hvordan ser vi på oss og andre i vår aldersgruppe? Er vi klar over vår egen verdi? Våger vi å stå frem med den den, snakke ut og ta til motmæle? Tør vi å ta i bruk vårt kunnskap, våre muligheter, tøye eller sprenge grensene allmennheten mener å ha lov å sette?

For å bevisstgjøre og motivere har jeg skrevet boken “Endelig Gammel”. Hvis du føler du trenger et puff, oppbakking, motivasjon eller bekreftelse, da syns jeg du bør lese den. Den leveres direkte til din postkasse for 359,- kr og bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/