Det blir ingen kakemenn i år…

…heller, eller for å være ærlig, så har jeg i løpet av årene utvidet til : Ingen småkaker i det hele tatt. Nå er det ikke slik at jeg ikke har prøvd meg på produksjonen. For det har jeg! Da jentene var små gjorde jeg en hederlig innsats for å innfri kravene som stilles til en ordentlig norsk jul. Og den innebærer de syv slag, hvis jeg har forstått det rett.

Men som sagt, de lages ikke på mitt kjøkken! Hvorfor?

Jeg vil ikke gå så langt å si at jeg er traumatisert, men det har skjedd noe som har preget meg og mitt forhold til julebakst for ettertiden og jeg skal fortelle deg hva det var.

et glimt av stallen i Kvelde med utsikten retning Numedalslågen

Hendelsen ligger rundt 25 år tilbake i tid. Jeg ønsket å gjøre julen så perfekt som mulig for mine søte små, særlig siden man som enslig forelder nok føler litt ekstra press på seg til å veie opp for den amputerte familiesituasjonen. Om det er på sin plass vil jeg ikke gå inn på nå. Nå gjelder det julebaksten. For her skulle altså deigprodukter, nærmere bestemt kakemenn være hjelpemidlet for sikre mine barn gode minner om en vellykket jul der ingenting manglet…ikke engang baking og påfølgende pynting med klissete, glorete konditorfarger som gjerne dekket mer enn de utpekte pynteobjektene.

Ingrediensene ble innkjøpt, oppskrift funnet frem og fulgt til punkt og prikke med god hjelp av fire ivrige små hender. Kakemenn, stjerner, juletre ble formet med stor hengivenhet, plassert i ovn og overdådig pyntet etter steketiden. Fargesprakende praktverk på julefat prydet spisebordet gjennom hele jula, og lenge etter at den var over.

Ja, de overlevde. Alle de søte fristelsene naboer og venner hadde overrukket som julehilsen forsvant en etter en, men kakemenn sto igjen nesten urørt. Du legge merke til ordet nesten? For vi smakte jo på dem, spente og forventningsfulle. Det ble med det ene forsøket.

Vi hadde kommet til påsken da jeg to affære. Kakemennene skulle ut av huset! Fuglene ble sikkert glade nå da det var vanskelig å finne mat i et snødekket landskap. Baksten havnet på fuglebrettet. Og hva tror du som skjedde?
Der ble den liggende. Til og med skjæra som vanligvis ikke er spesielt finspist lot seg ikke friste av denne gul, grønn, blå og rød dekorerte forsyningen…

Si meg, er det rart at min selvtillit når det gjelder julebakst har fått en skikkelig smell?
Så selv om det blir kakeløs jul her i gården, ønsker jeg deg en fredelig, koselig og så tradisjonsrik jul som du ønsker deg!


God jul!

Hva er veien ut av alderismen?

Sentrum for seniorpolitikk har sett nærmere på hvordan ledere oppfatter eldre arbeidstakere og hva de tenker om rekruttering av eldre. Resultatet baserer seg på diverse spørreundersøkelser. Årsaken for å initiere en slik undersøkelse var at selv om ledere har positive oppfatninger om sine eldre arbeidstakere, så skifter de tydeligvis mening når det gjelder å nyansette eldre – uavhengig om disse på det aktuelle tidspunkt er i annen jobb eller vil tilbake inn i arbeidsmarkedet.

Til tross for at begrunnelsen lederne gir kan virke rasjonell, kommer det frem at de faktiske grunnene er preget av fordommer og høyst diskriminerende.

«For selv om de har gode erfaringer med eldre arbeidstakere kommer det en særskilt skepsis overfor 60-åringer som søker ny jobb, basert på en slags frykt for, og risikovurdering av, det aldrende ukjente,» sier Moen.«

Foto Mona Hauglid

Aldersdiskriminering, alderisme er et faktum i Norge!

Med kun fødselsdatoen som referanse, baseres avvisning på negative stereotyper og antakelser som f. e. at din helse vil svikte, du egentlig ønsker å pensjonere deg, du ikke er villig eller i stand til å lære noe nytt, tilpasse deg.

Veien ut av dette kan være – som foreslått i artikkelen – å formidle og øke kunnskapen om eldre mennesker hos lederne. Det virker til å være et høyst nødvendig tiltak. Setningsdelen «basert på en slags frykt for, og risikovurdering av, det aldrende ukjente» indikerer helt tydelig at de – og ikke bare de – vet lite om eldre mennesker. Det er ikke forunderlig, all den tid man har skjøvet aldring bort fra samfunnets bevissthet som om man kunne forhindre prosessen ved å ignorere den. Ved å dyrke frem en voldsom og helt unaturlig ungdomskult og gettoisere eldre som om de skulle bære på en smittsom sykdom, har man oppnådd at aldring virker skummelt, fremmed og vanskelig å håndtere eller forholde seg til.

Og mens vi venter på at ledere får opplæring og innsikt, kan vi ta til motmæle ved å organisere oss, starte noe eget eller på annen måte stikke hodet frem og bevise at vi er en høyst oppegående, stadig voksende gruppe best-agere som har mye å tilføre til samfunnet og næringslivet, at vi ikke er en trussel, men en naturlig og viktig del av et levende samfunn.

Les hele artikkelen her: https://seniorpolitikk.no/nyheter/derfor-er-ledere-skeptiske-til-a-ansette-60-aringer/?utm_source=Nyhetsbrev&utm_campaign=15ede4a754-EMAIL_CAMPAIGN_2021_12_21_09_34&utm_medium=email&utm_term=0_472a209cf4-15ede4a754-77693180

Er lykken en shoppingrunde?

Det er mye som blir skrevet om konsekvensene av nedstengingen for handelsstanden og dystre tall om oppsigelser legges frem. Samtidig vet vi alle at vårt forbruk må ned hvis vi skal kunne komme i nærheten av å nå klimamålene.

Foto: Mona Hauglid

Begge sidene blir belyst i stor grad i media, så jeg skal ikke komme med en ytterlig vurdering. Jeg vil bare dele noe Erich Fromm (tyskfødt amerikansk psykoanalytiker, psykolog, sosialfilosof og sosiolog, 1900-1980) skrev:

«Vår forbruks- og markedsøkonomi er basert på ideen om at du kan kjøpe lykke som du kan kjøpe hva som helst, og hvis du ikke trenger å betale penger for noe, kan det heller ikke gjøre deg lykkelig. Men at lykke er noe helt annet, som bare kommer fra ens egen innsats, innenfra og ikke koster penger i det hele tatt, at lykke er det «billigste» i verden, er noe som ennå ikke har gått opp for folk.«

Og med dette ønsker jeg deg en nydelig fjerde søndag i advent.

At du gidder…!

Selvfølgelig får jeg ikke bestandig applaus for det jeg gjør eller sier. Det er helt naturlig at ikke alle deler min oppfatning og helt legitimt at de ytre det. Så det behøver vi ikke å gå inn på. Det er en annen reaksjon jeg syns vi bør se litt nærmere på: Denne noen ganger smilende, hoderystende eller oppgitte kommentaren: «At du gidder!»

Foto Mona Hauglid

Jeg hørte den da jeg begynte å blogge eller når jeg enten startet eller hev meg med på et prosjekt som tok opp kampen for en sak jeg brenner for. Sånt krever mange timers innsats og usikkerheten om eller hvor stor gjennomslaget blir er betydelig. Men selv om man må tåle tilbakeslag og frustrasjon, vil jeg allikevel påstå at fordelen veier rikelig opp. Engasjementet gjør lykkelig.

Jeg er overbevisst om at lykken i stor grad er knyttet til følelsen av handlekraft. Hvis man oppfatter seg selv som offer av omstendigheter eller andre mennesker, kan man ikke kjenne på lykkefølelsen samtidig.

Så snart jeg vinker farvel til offerrollen, tar jeg tilbake kraft, styring og starter å aktiv skape min lykke.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe…og pensjonisters rolle i pandemien

Med blandete følelser leser jeg en artikkel publisert på NRK med overskriften: «40 pensjonister meldte seg på under en uke: – Vet ikke hva vi skulle gjort uten«.

Det skrives om helsepersonell som etter mange år som pensjonist plutselig blir ønsket tilbake i jobb og får skryt for sin innsats. Helsearbeidere og leger tar sine økter og vaksinerer, tester, står på innen beredskap.

Foto Mona Hauglid

Setninger som:

– Hva hadde dere gjort uten pensjonistene?– Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten dem. Da måtte vi lagt ned noe annet vi gjør i kommunen og omdisponert egne folk. Her er det mobilisering på høyt nivå, sier Martine Gran i Tønsberg kommune.

eller:

Pensjonistene er avgjørende. Kommuneoverlegen i Tønsberg forteller at pensjonistene er svært viktig for beredskapen.

er ren musikk i mine ører.

Så det måtte en pandemi til for å få opp øyne når det gjelder det viktige bidraget den eldre garden kan yte! Plutselig er det ikke snakk om at eldre tar bort arbeidsplasser fra de yngre, at de er skrøpelig og ikke kan belastes. Vi leser heller ikke noe om at det ikke skal jobbes etter pensjonsalderen.

Så hvorfor har jeg blandete følelser når jeg leser artikkelen?

På den ene siden håper jeg at denne begeistringen for innsatsen disse menneskene yter ikke bare varer, men utvider seg til andre områder enn helsesektoren, at den åpner for en mer fleksibel løsning slik at eldre kan stå i arbeid lenger hvis de ønsker, at de ikke blir utsortert, diskriminert, stigmatisert, at dette tydeliggjør verdien av erfaring, at det er starten for en omfattende inkludering av eldre i samfunnet. For det er som lege Erik Langeland (73) sier til NRK: Det er veldig godt å føle at jeg er til nytte igjen. Jeg trives veldig godt, og så er det fint å få en bekreftelse på at man fortsatt husker det man en gang lærte. Vi har fortsatt mye kunnskap og energi igjen. Vi bidrar med glede.

Men jeg frykter at denne innsatsen og dette bidraget fort blir glemt når det ikke kniper lenger. Jeg er redd for at pensjonistene blir hentet frem nå, men stuet bort når det verste er over. Og det bekymrer meg fordi det betyr instrumentalisering av og ytterlig mangel på respekt for denne aldersgruppen. Eldre er ingen reserveløsning man kan ty til eller stue bort etter behov. Skulle jeg ha valg en annen overskrift? Noe som: Jeg frykter bruk og kast?

Hva skal til for at verdisetting av kunnskap, erfaring og visdom som ble opparbeidet gjennom et langt liv fester seg i bevissthet og holdning?

Link til artikkelen: https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/kommuneoverlegen-i-tonsberg-er-glad-for-at-pensjonerte-helsearbeidere-melder-seg-1.15764904?fbclid=IwAR33_NmFkbTu6yD1e071iIC8eClHKc5T8gWdjEh1L_glNMLY3KhSb2-1-Y4

Hurra for urealisimen

For tiden foregår en debatt i diverse media og plattformer om ordbruk og forventninger når det gjelder dateing i godt voksen alder. I denne sammenhengen skrev Kjetil Røed et debattinnlegg i Morgenbladets utgave fra 10.12.21.

Jeg har absolutt ingen formening om verken det ene eller det andre når det gjelder dateing, men mener at enkelte passager i kronikken kan med fordel overføres og utvides til et mer generelt grunnlag.

Foto Mona Hauglid

Hvorfor?

Kjetil Røed påpeker at terminologien man bruker både skaper holdninger og  manifesterer disse, noe som igjen forhindrer utvikling og frigjøring.

 “I realiteten snakker vi om frihet og frigjøring. Vi gjør oss selv til fanger av «slik ting er» når vi bruker markedet som målestokk for ett og alt – for klarer vi ikke se det hele mennesket, og det som gjør den enkelte vakker, opprettholder vi en verden hvor stereotypier ikke bare gjør det vanskelig å treffe en partner, men ber oss skjule våre «skavanker», sårbarheter og særheter.”

Hva er en mulig løsning?

Her argumenterer Kjetil Røed at å være urealistisk ikke bare er viktig, men en forutsetning for frigjøringen. Ved å forlate allmenn akseptert tankegang legger man til rette for videreutvikling og åpner for likestilling. Han skriver:… “….ved å tenke anderledes om aldrende mennesker enn gjennom «markedsverdi», så betyr ikke det at man melder seg ut av debatten eller er på feil spor. Skal vi styre etter «hvordan ting er», vil vi i verste fall opprettholde undertrykkelse, slaveri og diskriminering. Det gjelder ikke bare dating. Hadde alle vært «realistiske» gjennom verdenshistorien, hadde vi fortsatt hatt slaver, kvinner hadde ikke kunnet stemme og kolonier hadde fortsatt vært kolonier.”

Her har han rett, etter min mening! 

Vi må våge å gjøre motstand når terminologi eller holdning stigmatiserer et menneske eller nedskalerer dens verdi. Bestandig. Også når det gjelder eldre. Å rettferdiggjøre deres diskriminering eller ghettoisering med “at man bare sier ting som de er” opprettholder en urett, eller som Kjetil Roed skriver: «Å «si det som det er» har, i alle disse situasjonene, vært uttrykk for et begrenset språk og en fattig forestillingsverden, hvor enkelte lider fordi noen mener det er mest «realistisk» å opprettholde tingenes tilstand. Hvis noen er for sikker på at de vet hva som er sant, kan det – til enhver tid – derfor være grunn til å undersøke om dette er en «sannhet» noen lider under – og om det finnes faktorer som underbygger at andre sannheter også er gyldige.”

Jeg velger å være urealistisk i min forventning om et samfunn der eldres kompetanse og bidrag blir verdsatt og inkludert i en aktiv dialog. 

Hele innlegget finner du her: https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2021/12/10/vi-ma-vaere-urealistiske-nar-vi-beskriver-jakten-pa-en-partner/

Uperfekt er perfekt nok

Ingen er perfekt, derfor kommer blyanter med viskelær.

Og vi bruker disse gladelig. Visker ut, starter på nytt, retter på detaljer.

Noen ganger merker vi nok ikke en gang hvor sterk vår streben etter perfeksjon egentlig er. Og mens vi anstrenger oss må vi erkjenne at perfeksjon er et mål som stadig flytter på seg.

Foto Mona Hauglid

Når vi innser det bør vi samtidig forstå at det er lurt å skru forventingene tilbake. Akseptere det som har små feil eller mangler og at en helhjertet innsats er godt nok.

Så senk skuldrene. Anstreng deg, men ikke døm deg og aldri snakk deg ned.

For til syvende å sist er perfeksjon er en illusjon som stadig beveger på seg og flyter bort i det fjerne – uansett.

Og med dette ønsker jeg deg en avslappende førjulstid.

Snikvoksende diskriminering

Hva tenker du når du hører «Diskriminering»?

Hvilken type diskriminering tror du skårer høyest i en europeisk undersøkelse?

Kjønnsbasert?

Etnisk?

Nei! Det er alderdiskriminering.

Da jeg for noen dager siden fulgte med på en dokumentar om alderisme, lærte jeg noe urovekkende: Grensen når utestengelsen pga alderen begynner, har forskjøvet jevnlig og drastisk i løpet av de siste ti-årene. På enkelte områder er den så langt nede at man blir ansett som for gammel allerede ved oppnådde 30 år. Tenk, samtidig som vi blir flere og flere som oppnår en høy alder, skyves yngre og yngre mennesker inn i gruppen «ikke attraktiv pga alder».

Hvordan kan vi forandre samfunnets syn? Hvordan kan vi snu holdningen til å verdsette det et langt liv innebærer av kunnskap og visdom i stedet for å se ned på og ekskludere en økende mengde mennesker?

Disse spørsmål og tanker danner bakgrunnen hvorfor «Visdomsprenørene AS» stiftes.

Her organisasjonens formål:

a. Motvirke alderisme i holdninger, ytringer og praksis.

b. Etablere et innovasjonsmiljø for eldre som ønsker å bidra til verdiskapning i samfunnet.c. Lage et unikt motsvar til den dominerende fortellingen om eldrebølgen som en økonomisk trussel i Larvik

d. Skape en nasjonal kreativ diskurs om hvordan eldre kan være et poduktivt bidrag gjennom digitale medier (Facebook, Twitter, LinkedIn, strømming, hjemmeside).

Vil du vite mer? Her er linken til den nyopprettede fb-siden: https://www.facebook.com/groups/351209973419088

Visdomsprenørene – det logiske neste steget

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har valgt ord om best-agere eller ressursbølgen når det var snakk om menneskene som ofte blir omtalt med seniorer eller et svært lite flatterende vokabular brukt av representanter fra enkelte ungdomspartier.

Tiden fra 0 til 40 er like lang som fra 40 til 80. Det er derfor ikke til å begripe at den ikke skal kunne benyttes aktivt og selvbestemt etter beste evne og med full støtte av hele samfunnet: politikere, ledere og den yngre garden.

Foto Mona Hauglid

Jeg har tatt det opp da jeg var engasjert i partipolitikken, jeg har skrevet om det her på bloggen. Ofte kritisk, ofte skuffet.

I boken «Endelig Gammel» finner du en annen tilnærming. Der oppmuntrer jeg den enkelte til å frigjøre seg fra fordommer og forventninger og våge et selvstyrt liv etter pensjoneringen.

Nå er tiden moden for å tilføye enda en dimensjon:

Med tanke på at mennesker over 66 utgjør samfunnsgruppen som øker mest, samtidig som de holder seg sprek mye lengre enn de gjorde før i tiden, er det utilgivelig sløsing av ressurser hvis man ikke benytter seg av kunnskapen og erfaringen disse best-agere sitter inne med. Det er i tillegg en nødvendighet at eldre blir betalt for innsatsen. Vi lever lengre, pensjonen strekker ikke bestandig til når det gjelder daglige utgifter og vi kommer til å måtte bidra med egne midler til et eventuelt nødvendig hjelpeapparat når kommunens økonomi er sprengt.

Det logiske steget var derfor å engasjere meg i oppbygging av en organisasjon som skal være møtested, tankesmie, nettverk, informasjon- og diskusjonsplattform for mennesker over 66. Jeg håper at den ikke bare er til nytte for dem som er medlemmer, men at også næringsliv og det offentlige får øyne opp for kunnskapen som er samlet der og benytter seg av den ved å leie inn seniorer for oppdrag.

På sikt tror jeg at det er veien å gå for å forandre på holdningen og synet samfunnet har når det gjelder eldre.

Hva syns du om ideen? Er det kanskje noe for deg?

Her får du vite mer: https://www.facebook.com/groups/351209973419088

Dette med overthinking…

Joda… som oftest er det riktig å være skeptisk, sjekke ut og ikke tro på alt man blir fortalt, men der ligger også en fare at man til slutt ikke våger å begi seg ut på noe nytt og uprøvd. På den måten risikerer man å aldri utforske muligheter og talenter, ikke tøye sine grenser, oppdage ukjente sider og evner.

Foto Mona Hauglid

Så husk: Hvis det ser ut som en and, går som en and og prater som en and, so er det en and! Mer bevis får du ikke, mer bevis trenger du ikke.

Her som overalt i livet handler det om balanse, og den kan man til og med finne når man står på tåspissene eller står på ett bein.

Lykke til når du neste gang hiver deg ut i det ukjente!