Det er typisk norsk å være god

Husker du ordene fra daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale 1. januar 1992?

Hurra, en hver nordmann kunne slå seg på brystet i stolthet! Eller?

Siden den gangen har den blitt sitert ofte og den dag i dag dras den frem ved ymse anledninger.

Kan vi derfor tro at denne påstanden virkelig klarte å fylle en hel nasjon med stolthet? Og enda viktigere: Er den sann? Eller havner nordmenn akkurat som alle andre klodebeboere noen ganger midt på treet og av og til helt nederst i rankingen?

Etter nesten 30 år i Norge mener jeg så absolutt at det kan være mye som er typisk norsk, men det å være god på alt og enhver ting gjelder i like liten eller stor grad for nordmenn som for absolutt alle representanter av andre nasjoner jeg har møtt. Og jeg våger å påstå at du deler min erfaring.

Så hvorfor si noe sånt?

Hvilken forventning risikerer vi å skape ved å deklamere et slikt utsagn fra Norges øverste talerstol? Klart det har impact – som alt annet nasjonens øverste representant ytrer. Og her frykter jeg det forsterker presset glansbildeverden vi overstrømmes av fra so-me allerede utsetter mange for. Jeg er redd at det kan bli for mye for alle som ikke føler de strekker til i alle sammenheng – og det er vel de aller fleste av oss.

Foto Mona Hauglid

Når jeg leser tall om mennesker som faller ut av arbeidslivet, samfunnet, dropper ut av skole eller utdanning, unge som topper selvmordsstatistikken så mener jeg helt bestemt at en annen slogan hadde vært til større hjelp. Å heve seg over andre, enten over samborgere eller andre nasjoner øker verken felleskap, forståelse, toleranse eller samhandling – ei heller selvrespekt.

Jeg mener vi trenger en helt annen fortelling om en nasjon som klorer seg fast i fjellveggen langs dype fjorder i Anderledesland.

God 17 mai!

Reklame

Feil – lærdommens kilde

Det kan være mange årsaker for hvorfor vi synes ting er utfordrende eller vanskelig. Noen ganger ligger grunnen i hendelser vi har opplevd, kanskje som barn, kanskje senere i livet.

Uansett når det skjedde burde vi som voksen være i stand til å vie dem en nøye og kritisk titt. Ved å undersøke sakene nærmere vil vi bli klar over om og hvordan de tar innflytelse på livet vårt. Først når vi er bevisst disse sammenhengene kan vi ta de nødvendige stegene som kan befri oss fra dem i mindre eller større grad.

Det samme gjelder feil og misgrep vi selv har gjort underveis.

Foto Mona Hauglid

Vi har mulighet å forhindre at bilder eller tanker tar et overtak som begrenser oss og i stede se på feil eller opplevelser som dyrekjøpt lærdom og døråpner til fremtiden.

Jeg liker uttrykket: «Jeg lærte så mye av mine feil i livet at jeg bestemte meg for å fortsette å gjøre flere.»

Og har vi egentlig noe valg? Det er jo umulig å unngå å gjøre feil – så la oss heller håndtere dem ved å se hva godt som kom ut av dem.

Les om feil og ulykker som i ettertid viste seg å være velsignelser i boken «Endelig Gammel». Den koster 365,- kr fritt levert i Norge og bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Hvordan reagere?

Noen ganger blir vi utsatt for hendelser eller behandling som sårer oss. Hvordan vi reagerer er i stor grad avhengig av personlighet og temperament. Men uansett hvordan du er skrudd sammen, én ting bør du ikke tillate deg: Du må ikke gjøre deg til offer.

Hvorfor ikke og hva som er den triste konsekvensen av det, har jeg skrevet om her: https://ingridstruemke.wordpress.com/2022/06/20/klaging-bortkastet-livstid-%ef%bf%bc/

Fot Mona Hauglid

Det du derimot bør bevisstgjøre for deg selv er at det er våre emosjoner som spiller oss et puss når vi vurderer situasjonen. Våre emosjoner blir nemlig ikke styrt av selveste hendelsen, men hvordan vi bedømmer den. Så snart jeg vurderer hendelsen på en annen måte, forandrer også mine følelser angående den seg. Det igjen har innflytelse på hvordan jeg håndterer situasjonen. Som oftest vil det være en mer nyttig, suveren og tilfredsstillende måte. Med en slik reaksjon vil du også skape bildet andre har av deg, hvordan de oppfatter, vurderer, tilnærmer seg deg og behandler deg i fremtiden.

Hvordan jeg lærte å se på skuffelsen på positivt beskriver jeg i boken «Endelig Gammel». Den leveres fraktfritt i hele Norge og kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Dumt å lese bok?

Du har kanskje fått med deg kryptobørsen FT X’s krasj i fjor? En drøy måned før kollapsen uttalte grunnleggeren og nå tiltalte for kryptosvindel, Sam Bankman-Fried følgende: «Jeg ville aldri lest en bok. Jeg er veldig skeptisk til bøker. Jeg vil kanskje ikke gå så langt som til å si at det ikke finnes noen bøker som er verdt å lese, men jeg mener faktisk noe i nærheten av det. Jeg tenker at hvis du har skrevet en bok, så har du driti deg ut, det burde ha vært et blogginnlegg på seks avsnitt.»

Jeg på min side, ville nok ikke gått så langt og påstått at krasjet kunne vært forhindret hvis han hadde lest noen bøker, men jeg mener så absolutt at det er mye lærdom og erfaring å hente uten å måtte tåle skjebnens fingersmekk ved å fordype seg i en bok.

For dem som ikke vi lese selv av forskjellige grunner, finnes lydbøker. Et veldig godt alternativ når det gjelder skjønnlitteratur og kanskje til og med en del faglitteratur mener jeg, selv om jeg personlig syns sidenotater og kommentarer hjelper å forstå og huske spesielt når det gjelder det sistnevnte. Og med fare for å bli ansett som arrogant, så mener jeg at også boken «Endelig Gammel» fungerer best som papirutgave (en av grunnene hvorfor jeg ikke har brydd meg om å få den gitt ut som lydbok). Jeg tror nemlig at fortellingene og budskapet krever å kunne stoppe opp, lese ord eller setninger en gang til, skrive spørsmål eller innvendinger på siden, bla til bake og lese på nytt.

for- og bakcover: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Når det kommer til Babkman-Fried`s siste påstand, at du heller skulle skrive blogginnlegg enn bok for ikke å drite deg ut, så nei, det er ikke enten eller. Her gjelder både og. Blogginnlegg er lettleste, men flyktige. En bok kan du ha for livet. Den står til disposisjon lett tilgjengelig i bokhylla di.

Videre har forskning fastslått at er det noe et pitched og kortfattet blogginnlegg ikke fremmer, nemlig konsentrasjon, oppmerksomhet, holde fast ved en tanke, spinne videre og fordype den. Au contraire.

Helt til slutt må jeg fra forfatternes ståsted – og jeg tror det gjelder for flere enn meg – innrømme at man skriver boken litt for seg selv i tillegg til at man vi nå ut med budskapet sitt til så mange som mulig. En gang jeg ble bedt om å si noe om bakgrunnen for «Endelig Gammel» formulerte jeg det slik:  That is why I wrote the book «Endelig Gammel»/ (Old at last). To document the process and the possibilities, the hope and chances. I have written this book because I need to read it, to remind me why I am not old but a best-ager. 

En grunnmur av tilfredshet og lykke

Innerst inne vet vi egentlig: I lengden vil vi ikke være lykkelig eller tilfreds, bare vi har samlet opp nok ting. Likevel skaper vi bilder i hodet vårt av hva vi mener å mangle. For å skaffe oss dette klatrer vi mer eller mindre begeistret inn i hamsterhjulet og påfører oss massevis av stress – for så å bli frustrert om og om igjen siden gleden over de nye tingene er kortvarig og i tillegg produserer nye ønsker. 

Da jeg hadde rukket å bli 60 ville jeg ikke være med på karusellen lenger. 

Jeg meldte meg ut, sa opp jobben, flyttet – igjen – startet på nytt.

Jeg ønsket å finne ut hva som skulle til for å finne en varig tilfredshet og en grunnleggende lykkefølelse. Og der hadde jeg mine ideer…

Første opplag er snart utsolgt

Starten var humpete.

Ting gikk verken som planlagt eller av seg selv. Jeg kunne ikke sette meg til dekket bord der lykken ble hellet over meg fra en utømmelig amfora.

Det var uventet og det var vanskelig å innse. Dermed skled jeg inn i et mørkt hull av frustrasjon, oppgitthet, tap av energi og motivasjon. Heldigvis oppdaget jeg etter hvert hva som trengs og hvordan klare å få tak i denne basislykkefølelsen.

Hva jeg fant ut og om prosessen skriver jeg om i boken “Endelig Gammel”.

Du kan bestille boken her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Misunnelse

Har du også opplevd dette:

Lykkelig og stolt forteller du om noe du har fått til, noe som har krevd stor innsats og som nå har kommet i mål. Den andre reagerer med et lite smil for deretter å sette fingeren på det ene etter det andre, plukke sund og snakke ned hele din gladnyhet for så å avslutte med noe a la: “Jeg mener det jo bare godt og sier dette for å hjelpe deg.”

Din begeistring er smadret, og kanskje verre: Du føler deg dum og skamfull.

Hva har skjedd? 

La oss se litt nærmere på hele greia, for dette er bare en godt kamuflert versjon av noe som ser ut til å for tiden spre seg med stor fart blant folk: Misunnelse. 

Kanskje har også du lagt merke til at tonen blant menneskene har blitt røffere, mer aggressiv og intolerant? Ikke bare blant fremmede, men også i venne- eller bekjentskapskretsen kan vi observere økende misunnelse, harme, svartsyke og sjalusi. Noen ganger er den ikke innpakket og godt skult som i eksemplet. Ofte blir man møtt på en kvassere måte når man begeistret forteller at man lyktes, er motivert, fornøyd, gleder seg over sin suksess. Reaksjonene er åpen skepsis, nedsnakking, kritikk eller avvisning. Bortsett fra at det ødelegger gleden umiddelbart, er det en type psykologisk krigføring som over tid vil bryte deg ned pga. ting det setter i gang inni deg. 

Det er trist at sånt skjer nå i en vanskelig tid, der vi egentlig burde støtte og hjelpe hverandre med framsnakk, oppmuntring og klapp på skuldrene. Men det er også akkurat der jeg tror vi finner forklaringen. Mange sliter og da ligger dessverre misunnelsen ikke langt unna. Vedkommende vil neppe innrømme at det er den som styrer hens reaksjon, for den er ikke sosialt akseptert og ansett som karaktersvakhet. Og det er kanskje derfor slike angrep treffer så hardt, man forventer dem egentlig ikke og i tillegg skjer de ofte bak ryggen i form av baksnakk, hånlig avsløring av svakheter, ondsinnet ærekrenkelse eller – som i eksemplet – kritikk kamuflert som velment råd.

Foto Mona Hauglid

Du kan nok ikke forandre personen, men du kan bestemme hvordan du håndterer et sånt ublidt møte. 

Aller først gjelder det å bli klar over at det du møter er misunnelse ved å avsløre. Spør deg selv hva den andre kunne være sjalu på. Kan det være ditt utseende, noe du eier, din status, folk du kjenner, din selvsikkerhet, sjarm, stilling, yrke, venner, familie, barn? Her er det bare fantasien som stopper utvalget av misunnelses-objekter.

Når du har en anelse hva som kan ligge bak, vet du også at det ikke er deg det er noe galt med. Det finnes ingen grunn til å føle skam, men gode grunner til å føle glede og stolthet. Problemet ligger ikke hos deg, men hos motparten. Du behøver ikke å gjøre deg mindre for at andre skal føle seg større. Så ikke la deg misbruke som projeksjonsflate for andres frustrasjon og misnøye. Og siden den andre neppe kommer til å innrømme sin underliggende grunn, nytter det ikke å snakke om det. Du bør heller forlate situasjonen og personen så fort som mulig.

For helt ærlig, hvordan skal du fortsette livet ditt, følge dine drømmer med noen rundt deg som ikke takler din suksess? En slik person vil bestandig stå i veien for din fremgang. 

«Hele samfunnet lider av en aldersnevrose» – kommentar

Vi trenger kvinner som kan vise vei inn i alderdommen, er undertittelen til Morgenbladets artikkel med overskriften: Hele samfunnet lider av en aldersnevrose av Live Hareide, psykolog og kandidat ved Psykoanalytisk institutt.

Etter en rekke sitater fra kjente kvinner forteller hun oss om sine egne erfaringer relatert til å eldes, både gode og triste. Hun konkluderer: «I samfunnet vårt sees ikke aldring på som en seier, men som en sykdom. Hele samfunnet lider av en aldersnevrose. Som Simone de Beauvoir sier i sin bok Alderdommen: Det følger en skam med å bli eldre, akkurat som det gjør med det å være syk. Og prisen vi betaler for aldring, er at det automatisk følger med sykdom og plager, så i den forstand blir skammen dobbel. Det som er skamfullt, ønsker vi å skjule, vi vil ikke bli sett.»

Dette treffer saken godt, syns jeg. Det er nok dessverre vanlig å føle at det er flaut å ikke tilhøre blant de unge og vakre lenger. Men hvorfor føler man det slik? Hvorfor lar man seg nedvurdere pga. rynker og slapp hud?
Så lenge vi underkaster oss ungdomskultens skjønnhetstyrrani ved å sprøyte, «injeksjonere», operere, pynte på alderen, skylde på alderen, vil vi aldri få til forandring og blir vi heller aldri rollemodeller. Da bidrar vi tvert om til å forsterke denne eksisterende holdningen overfor gamle mennesker.

Men vi har en mulighet til å skape et annet syn på gamle – og det gjelder nok både kvinner og menn, men kanskje i større grad kvinner som tradisjonelt blir sterke vurdert etter utseende. Den ligge overhodet ikke i å jage etter en svunnen tid som unektelig aldri kommer tilbake. Den ligger i å løfte hodet, skape egne regler i stedet for å underkaste seg fordommer, vise hva man står og er god for, hva man er i stand til å bidra med. Kun da kan du som gammel bli verdsatt, være ettertraktet, bli en rollemodell.

Videre skriver Hareide: » I dag er det ensbetydende med å være ubemidlet hvis man ikke holder seg rynkefri, da disse inngrepene er svært dyre. Det oppstår et klasseskille, der opprettholdelsen av et ungt utseende blir et varemerke hos overklassen.»

Hvis dette er riktig observert, blir konsekvensen av ungdomskulten enda mer skummel.

Og da skulle jeg virkelig ønske disse leste boken min og brukte noen tanker på innholdet.

Les hele artikkelen her: https://www.morgenbladet.no/ideer/2023/04/30/hele-samfunnet-lider-av-en-aldersnevrose/?fbclid=IwAR2-duXSom_75ut7iUPfv2uYqYnc6r9gH9cT_gMwPZ_FUQv6WqXrgyMheeI

Bestill boken min her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Når velger man forlag – når går man indie?

Min datter Inga har gitt ut bok! «Maskiner som tenker» er tittelen.

Det er en helt fantastisk interesse for boken. Jeg er ufattelig stolt av henne og syns det er kjempekult at det viktige tema hun skriver og snakker om engasjerer mange og at boksalget skyter i været. Det er ikke ofte en sakprosabok får en slik dekning i media og lander på toppen av salgslistene. 

Frontcover: Maskiner som tenker

Samtidig som gratulasjoner fra nære og kjente tikker inn hos meg, kommer spørsmålet om Inga også har gitt ut boken som indieforfatter. Nei, det har hun ikke. Som indieforfatter hadde hun garantert ikke klart å få så mye blest rundt utgivelsen. En indieforfatter kan i liten grad få til intervjuer, avisomtaler, bokbad etter utgivelsen. Så her ligger en stor fordel ved å gi ut bok via et etablert forlag, bl.a. 

Frontcover: Endelig Gammel

Selvfølgelig blir jeg derfor spurt hvorfor jeg valgte å ikke presentere Endelig Gammel for et av de store forlagene.

Kanskje boken hadde fått en avis-omtale, kanskje jeg til og med hadde blitt intervjuet? I alle fall hadde jeg mest sannsynlig solgt mer hvis jeg hadde valgt den veien, i alle fall de første månedene, deretter hadde jeg risikert at boken havnet på Mammut-salg. Men jeg er overbevist om at det ikke hadde funket uansett av forskjellige grunner:

– I motsetning til kunstig intelligens/AI er gamlinger ikke noe som er av stor interesse i samfunnet vårt og dermed garanterer temaet ikke inntekt. Ergo er en bok som omhandler det neppe noe et forlag interesserer seg særlig for. 

– En annen grunn er at Inga har en doktorgrad innen det hun holder på med og skriver om i boken. Dermed kan man være trygg på at det hun skriver er vitenskapelig fundert.

– Og ikke minst er hun kjent fra Abels tårn, Morgenbladet og mange andre steder der hun har utmerket seg som dyktig formidler eller debattant. Et kjent navn gjør det tryggere for forlaget at utgivelsen genererer salg. Og det skulle bare mangle at ikke forlagene sikrer seg fortjeneste, like mye som jeg mener det er riktig at de velger å publisere fundert, godt innhold. (Dermed antyder jeg på ingen måte at indiebøker har mindre relevant, mindre godt dokumentert innhold ei heller betviler jeg indieforfatternes kunnskap om emnet hen skriver om, kun at de/deres navn ikke har samme kjenthetsgrad.)

Denne inngangsbilletten kan jeg overhodet ikke stille med. Dermed – og i tillegg med et tema som omhandler en diskriminert samfunnsgruppe – hadde stilt svak og måttet akseptere at boken hadde blitt forandret og kanskje litt mindre frekk hvis den i det hele tatt hadde blitt antatt. Og det ville jeg ikke. For den er personlig og en hjertesak. 

Det å gi Endelig Gammel ut som indieforfatter var dermed et bevist valg. Og siden jeg mener at den ikke er ferskvare og like aktuell i mange år fremover, har jeg det ikke travelt. For blant mange gode ting som kommer med alderen, så er det utholdenhet og evnen å vente noen av dem.  😉

Ingas bok kan du bestille her: https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/historie-og-dokumentar/debatt-og-samfunn/kunstig-intelligens-5?gclid=Cj0KCQjw3a2iBhCFARIsAD4jQB2uBOEM30z7TtW41Gheg7pTFHCo2HPAT4psRHd8bm28lWLs2HZhpQ4aAo29EALw_wcB

Min bok kan du bestille her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Men de andre…

Men de andre…

Som barn bruker vi det for å få lov å være med på noe «alle» andre skal gjøre.
Som voksen sitter det ofte som liten djevel i bakhodet og hindrer oss i å si hva vi mener, legge ut hva vi tenker, gjøre det vi føler for.

Jeg tror at vi må våge å stikke hodet frem og ta ukonvensjonelle valg hvis vi ønsker å få til en forandring vi brenner for.

Kanskje jeg har lett for å mene det. Jeg ble tross alt oppdratt til å våge å skille meg ut og ikke følge flokken til en hver pris.

Foto Mona Hauglid

I forordet til «Endelig Gammel» beskriver jeg hva jeg tror er grunnen hvorfor jeg ikke er redd for å stikke hodet frem, ta ukonvensjonelle valg og ikke finner meg i det hvis noen setter meg i en boks jeg ikke er komfortabel med. Her kan du lese hele:

Da jeg var barn argumenterte jeg ofte med “… men alle de andre får …”  for å få gjennomslag hos foreldrene mine. Hver gang repliserte faren min like konsist “Hva andre gjør eller mener er ikke vesentlig.» For deg er det kun din personlighet og din vei som teller!”, og verken argumenter, tårer eller smiger hjalp. Han var urokkelig. Etter hvert som årene gikk og livet stilte meg foran ulike valg, ble jeg mer og mer takknemlig for å ha fått innprentet denne holdningen gjennom hele oppveksten.

Den dag i dag, i en sart alder av 60+, er det fremdeles bare mine vurderinger som bestemmer over valgene jeg tar. Jeg begynner på nye ting, kler meg etter min smak, har egne meninger og ytrer dem uten å bry meg for hardt om hva andre synes. Jeg lar meg ikke styre av hva andre mener sømmer seg for en eldre dame, eller hva som forventes av en pensjonist. Hvis noen kritiserer meg spør jeg hva som gir dem retten til det. Kjenner de meg og mine behov godt nok til å kunne dømme? Jeg kan ikke fatte at det skal være noe galt i at jeg lever livet fullt ut ved å bruke alle mine evner og benytte meg av alle mine muligheter. Dersom det skulle provosere andre, ja da er det deres problem – ikke mitt. Det koster meg mindre å holde ut kritikk enn å fornekte meg selv. Alternativet – hvis det viktigste målet er å tekkes omverden – kan fort bli et uinspirert og ensformig liv. Det kan jeg vel ikke gå med på? 

I denne lille boken inviterer jeg deg inn i min verden som best-ager, der alderdommen er en livsfase med uant frihet og utallige muligheter. Så spenn deg fast, for på denne utflukten blir det fartsdumper, innersvinger og ulendt terreng. Men jeg lover også tilgang til spa-avdelingen på steder du minst venter det. Er du klar? 

Boken koster 365,- kr fritt levert i Norge og kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Hvorfor lever vi så lenge?

Mens andre arter har en tendens til å dø ikke lenge etter at de slutter å være fertile er utviklingen hos menneskene en helt annen. Vår levealder har kontinuerlig økt. Selv på den tiden da den var mye kortere enn nå, fantes bestandig enkeltindivider som trosset regelen og levde lenge etter at de hadde sluttet å formere seg. Menn kan riktignok få barn hele livet forutsatt at de er i stand til å gjennomføre et samleie, mens saken stiller seg annerledes for kvinner. Her er forplantning styrt av den tikkende biologiske klokken. Allikevel er det mange kvinner som vandrer rundt på kloden mange år etter at eggene er brukt opp. Og ikke bare det, de lever som regel til og med lengre enn den maskuline varianten av menneskeheten med sin lengre forplantningsevne. Det gir ingen åpenbar evolusjonær mening. Det er dermed legitimt å spørre om det kan ligge en helt annen mening bak. For jeg har liten tro på tilfeldigheter, spesielt ikke når det gjelder evolusjonen.

Foto Mona Hauglid

Umiddelbart kommer jeg på historien om de gamle elefantdamene som ble skutt i Afrika for å holde ned bestanden og utvirkingen dette hadde. Les hele saken her: https://ingridstruemke.wordpress.com/2021/10/20/kan-vi-laere-noe/

Thomas Hylland Eriksen skriver i et intervju med Morgenbladet. «Det er blant jegere og sankere, og hos postindustrielle forbrukere, at ungdomsdyrkingen dominerer. I andre kulturer er det en selvfølge å respektere de gamle.«

https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2023/04/21/vi-lever-lenger-og-tenker-kortere/?utm_source=Kopi+av+Morgenbladets+ukesnyhetsbrev&utm_campaign=94163db1ad-EMAIL_CAMPAIGN_2023_04_21_10_18&utm_medium=email&utm_term=0_-94163db1ad-%5BLIST_EMAIL_ID%5D

Denne erkjennelsen burde være en tankevekker for oss som lever i et samfunn der ungdom hylles og de absolutt aller fleste prøver å både se og oppføre seg som ungdom så lenge som mulig. Vi har forlatt det postindustrielle samfunnet og konsekvensene av overforbruk og dens effekter på klima og miljø er de desidert største utfordringene vi står overfor.

Er det her betydningen av de gamle kommer inn? De som har hatt tid å utvide knytte sammen enkelterfaringer til kunnskap og til og med visdom? De som går saktere og med mer omhu og klokskap?

I nevnte artikkel formulerer Thomas Hylland Eriksen det slik: «I politikken er presset om å gi større plass og innflytelse til ungdommen sterkt, men jeg husker litt for godt hvordan det var å være en utålmodig og arrogant tenåring til å møte dette synspunktet med hemningsløs begeistring.Kunnskaper innenfor ett felt er en begynnelse, men de kan ikke brukes før de suppleres av ytterligere fem, ti eller førti kryssende horisonter av samme dybde. Denne bredden kan bare oppnås langsomt.«

Jeg mener det er på høyeste tid at vi ser verdien av gamlinger i samfunnet, gir dem respekten og innflytelsen de bør få for å kunne senke farta, sette overilt utvikling og/eller avgjørelser på pause og minne om de sakte verdiene som man lærer seg å utvikle og verdsette på i løpet av et levd liv.

Ungdomskulten er ikke løsningen. Eriksen sier: «Du skal ikke bare se ung ut, men du skal føle deg ung slik at du kan være åpen, omstillingsdyktig og fleksibel hele livet. Du skal altså stå stille i rasende fart for å tilfredsstille forbrukersamfunnets forventninger.«

Fortsetter vi med en samfunnsutvikling basert på ungdommens illusjon av udødelighet risikerer vi mer enn «skrubbsår og knekte neser».