Kriser…

…påvirker selvbildet og valg av veien videre. En slikk livskrise ble utgangspunktet for min bok «Endelig Gammel». Da jeg publiserte den regnet jeg med at den fortrinnsvis ville fenge damer i alderen 60 og oppover. Jeg ble derfor overrasket over de mange veldig positive tilbakemeldingene jeg mottok fra menn i denne aldersgruppen. Det toker jeg som et tegn på at aldringsprosessen oppleves ganske likt og utfordrende av menn og kvinner.

Men det som virkelig var uventet, var mailene og kommentarene fra kvinner helt ned til 30 årsalderen. Grunnen er nok at skjebnen slår til mer eller mindre hardt hos alle i ulike faser av livet – og effekten er den samme uansett hvor gammel eller ung du er. Den gjør noe med selvbildet, skaper selvtvil, krever et oppgjør med fortiden og nytt veivalg for å kunne bygge en fremtid.

Foto Mona Haugldi

I følgende artikkel fra Senter for seniorpolitikk finner du en fin oppsummering av råd for veien ut av hengemyra:

https://seniorpolitikk.no/nyheter/nar-livet-endrer-ditt-selvbilde/?fbclid=IwAR0oFxJ493KatM6JDxHV0i5FoMXO98sHOnX4nXHBmxzWPG5_wkjwnXBqZew

Jeg vil bare tilføye en ting som jeg syns er avgjørende for å lykkes: Ikke hør på motivasjonskillere som sier: For sent, for gammel, for vågal, for dristig!

Boken kan bestilles her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

eller her: https://norgesindieforfattersentrum.no/bokkatalogen/sakprosa/endelig-gammel/

Stolthet over hver etappe

Anstreng deg, gjør ditt beste, bli bedre!

Vi har vel alle hørt slike oppfordringer, sagt dem til andre eller formanet oss selv at vi må ha mål her i livet å stå på for å oppnå disse.

Men hvor ivrige er vi når det gjelder å kreve like stor innsats til å fryde oss over det vi presterer? Og ikke bare det store sluttresultatet, men hvert steg, hver etappe underveis som fører oss nærmere det endelige målet? Ikke vent, vær stolt underveis så ofte det lar seg gjøre!

Foto Mona Hauglid

Det er lite lurt hvis vi frarøver oss denne muligheten å nyte den gode følelsen gleden over å ha kommet seg et stykke videre gir! Du fratar deg selv den største motivasjonsfaktoren når du ikke setter pris på din innsats og alle dine framskritt. Dermed gjør du selv veien mot fullførelsen tøffere. I tillegg mister du utallige muligheter for mestringsfølelse underveis, som du har rett å føle selv om du aldri skulle helt lykkes ved å oppnå det perfekte sluttresultatet. Det kan være en telefon du måtte overvinne deg for å ta, det kan være en velformulert mail, det kan være en ryddeskau i papirer eller på skrivebordet som ga deg bedre oversikt eller en lysende idé…

Og la oss ikke glemme effekten din glede over egen prestasjon har på omverden! Evner du å føle stolthet av deg selv og dine meritter, er det lett å også glede deg på vegne av andre, være stolt av deres prestasjoner og suksess. Hvis nå dette andre menneske følger samme oppskriften, er det starten på en smittebølge av glede og stolthet over egne og andres innsats.

Når var det sist du klappet du deg på skulderen?

If you can dream it…

Da jeg i 2016 bestemte meg å gi ut publikasjonene mine i selvforlag gikk jeg all in. Helt konsekvent. Uten å underkaste meg noen av ordningene som jeg er svært kritisk til.

Hva fikk jeg høre?
«Du kommer aldri inn i bibliotek med dine bøker!»
Joda, innkjøpssentralen sendte mail og bestilte.

«Du kommer aldri til å selge bøkene dine til andre enn venner!»
Tja, det gjelder å danne felleskap. Derfor stiftet jeg NorgesIndieForfatterSentrum, et stadig voksende samvirke for indieforfattere. Jeg stilte som leder i to år under startfasen. Nå tenker jeg at organisasjonen klarer seg uten at jeg sitter med ledervervet, slik at jeg kan konsentrere meg om skriveprosjekter og Visdomsprenørene.

Foto Espen Windgaard

Og på fredag fikk min siste utgivelse #EndeligGammel vindusplass i trykkeriet Los sitt utsalgssted «Close-up», rett ved torget i Larvik. Det er et fint alternativ hvis du vil bla i bøkene før du kjøper. Ellers er jo bestillingslink her hjemmeside en tidsøkonomisk mulighet: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/
Det siste liker jeg veldig godt. Boken er personlig og derfor setter jeg pris på direkte kontakt med deg som har lyst å lese det jeg har å fortelle.

Du kan selvfølgelig også bestille via NorgesIndieForfatterSentrums bokkatalog https://norgesindieforfattersentrum.no/bokkatalogen/sakprosa/endelig-gammel/

Prisen er den samme uansett. 350,- kr rett hjem i din postkasse.

Min drivkraft

Da det flagret inn en invitasjon til intervju under et arrangement i regi av «Kvinner i Drivkraft», måtte jeg faktisk tenke etter hva som egentlig er min drivkraft. Impulsene som har egget meg til å engasjere meg i eksisterende eller – om jeg anså det som nødvendig – starte egne foretak.

Merete og Elisabeth på Facebook

Jeg kom frem til at motoren er en utpreget rettferdighetssans, og den inkluderer faun og flora like mye som mennesker. Paret med en god porsjon egenrådighet og obstanasighet måtte det vel komme som det kom:

Da jeg ble oppgitt over den almen aksepterte måten å få hester til å fungere under rytter i store deler av hestesporten, startet jeg «forening for klassisk dressur» mens jeg var grenelder for dressur i mitt daværende hjemmefylket. Med hjelp av denne rideklubben skulle det tas vare på og fremme de gamle rideprinsippene som spiller på lag med hesten og der hesten blir trenet på dens premisser. I forbindelse med dette arbeidet ga jeg ut arbeidsheftet «Når Schwung blir sprett og Fram blir fart» som tar for seg betydningen og meningen bak ridebegrepene og demonstrer med bilder.

Kort tid etter jeg flyttet til Larvik ble jeg med å starte opp kunstner-samvirket «Det Kreative Hjørnet» og satt som nestleder i interimsstyret. Her skulle det skapes rom hvor lokale kunstnere kunne presentere og selge sine varer. For å støtte denne gruppen ytterlig, foreslo jeg for mitt daværende parti å fremme forslaget at den kommunale innkjøpsordningen skulle forankre prioriteringen av lokale kunstnere ved investeringer opp til 100000,- kr. Det lyktes partiet med.

Med kunnskap om det etablerte forlagssystemet og diverse avtaler og krav som begrenser muligheten for selvpubliserende forfattere på en for meg uakseptabel måte, stiftet jeg NorgesIndieForfatterSentrum i 2020. Denne organisasjonen skal gjøre det lettere å være indieforfatter i Norge. Jeg hadde erfaring fra å jobbe for et av Norges største forlag og jeg hadde på det tidspunkt gitt ut 6 bøker i selvforlag. Dermed rådet jeg over nettverk og innsikt som jeg ønsket å gi andre indieforfattere tilgang til. Jeg stilte som leder i to år før jeg valgte å fratre for å kunne fokusere på mitt neste engasjement.

I slutten av 2021 ble jeg bedt om å være med å stifte «Visdomsprenørene AS». Jeg nølte ikke et sekund. En organisasjon som vil bidra til at holdningen overfor eldre i samfunnet forandres og som vil kjempe mot alderisme, er rett i min gate. Boken «Endelig Gammel» handler jo om akkurat det. Jeg ser frem til å jobbe i selskapets engasjerte styret. Dette er en stor oppgave som krever mye av min tid og tankevirksomhet. Så der ligger mitt fokus nå, ved siden av å tenke på gamle og nye bokprosjekter.

To be contiued 😉

Ja, drivkraften min er nok rettferdighetssansen.

Hva er din?

Diskriminering

avvisning, forfølgelse av annerledeshet er tegn på svakhet og dermed et samfunnsproblem. Det her helt irrelevant om man diskriminerer noen pga av etnisitet, alder, religion, legning eller hva det måtte være, det er bestandig uttrykk for redsel og uvitenhet.

Man vurderer fra ytterligheter ihh til normer som man har tatt innover seg uten egen og kritisk analyse. Jo striktere normer jo lettere å sortere ut, jo flere normer jo flere faller utenom.

Selvfølgelig er det lett og praktisk å ekskludere og ha et stramt system som gjør det enkelt å skille innafor fra utenfor. Det fraskriver den enkelte ansvar å tenke og konkludere selv og selvstendig. Og der ligger faren for den som diskriminerer: Vedkommende frasier seg sin rett og evne for kritisk selvstendig vurdering. Dermed gir den opp det som utgjør et sterkt selvstyrt individ. Et samfunn av normtroe og ukritiske mennesker er en lettstyrt masse.

Foto Mona Hauglid

Det er logisk at et stadig voksende samfunn med økende innflytelse fra alle verdens kanter nødvendigvis må bli mer mangfoldig. Mangfold er utfordrende. Den krever vurdering, refleksjon, selvgransking, muligens forandring og tilpassing. Den krever demokrati og respekt for likeverd. Men den er den sterkeste og mest overlevelsesdyktige løsningen i lengden, for den lar også det beste og mest kreative og kunnskapsrike blomstre.

Er du fornøyd…

…med deg selv?

Klarer du å se hvor flott du er? Eller venter du – som i alle fall jeg gjorde før – på bekreftelse utenfra? Da kan du ofte vente lenge. Ikke alle er rause når det gjelder å spre om seg med ros eller kompliment. Det er til og med godt mulig at det finnes folk som har beundret deg lenge, kanskje til og med misunnet deg, uten at du er klar over det. Og hvis misunnelse er med i spillet kan du garantert ikke regne med applaus fra den kanten.

Men la oss være ærlige – et kompliment er selvfølgelig veldig, veldig hyggelig og løfter oss opp i ordets rette forstand, men hvor lenge varer effekten? Det tar ikke mange dager før neste selvtvil kommer snikende.

Foto Mona Hauglid

Heldigvis finnes en bedre og mer varig måte å oppnå at du føler deg bra enn å vente på at andre komme med drypp som løfter selvfølelsen din! Slutt å sammenligne deg med andre! Det er rett og slett ingen vits, spesielt ikke med moteverdenens skjønnhetsidealer, men det gjelder også ditt nærmiljø. Vi er alle forskjellige: Hver kropp, hvert ansikt, talent fordelingen, humør og anlegg. Det er som det er. Så la være å skule mot hva andre er eller har. 

Bli forelsket i deg selv, i ditt vesen og i utseendet ditt, akkurat slik det er. Og hvis du ønsker å bli litt slankere fordi det får deg til å føle deg mer komfortabel, eller hvis du ikke vil forlate huset uten den røde leppestiften din fordi den får øynene dine til å skinne så vakkert – flott, gjør det. Men gjør det for deg selv. Ikke for å glede andre.

Jeg syns denne innsikten er så grunnleggende viktig for selvtrivselen at jeg har viet den et helt kapittel i boken «Endelig Gammel». Det heter «Kunsten å sammenligne.»

Mer info om boken finner du her: https://norgesindieforfattersentrum.no/bokkatalogen/sakprosa/endelig-gammel/

Eller du kan gå rett til bestilling her: https://ingridstruemke.wordpress.com/kontakt-2/

Livets uventede gaver

Av og til skjer det ting i livet vi verken så komme eller helt forstår.

Jeg velger å se på slike hendelser som gaver universet sender.

Foto Mona Hauglid

Akkurat som du gjør med andre gaver vil du kanskje riste den nysgjerrig, forsiktig, og lure på hva denne pakken inneholder. Fort kan du mistenke at det du har mottatt er lite nyttig sammenlignet med det du mener du trenger eller hadde ønsket deg. Men det kan lett være en forhastet, unøyaktig eller til og med helt feil konklusjon. For selv om noe kan virke ubetydelig, kan du oppdage – etter å ha tatt gaven i bruk og sett på den fra et annet perspektiv – at den ikke bare var svært nyttig, men akkurat det du trengte!

Jeg sier ja takk til gaver fra universet, et univers som vet så mye mer enn det jeg gjør.

Himmelen – dikt

Jeg forteller historier,

i dag, historien om himmelen

som ikke har trær

som ikke har fugler

som ikke har blomsterenger.

Oterøya, Larvik

Himmelen er sort og kald og endeløs.

Den er jordens kjole

som er alt for stor.

Men i kveld er himmelen rosa 

og i morgen er den blå.

Himmelen er ikke som du tror.

Himmelen er som stein,

stein er som himmelen.

Er det dit vi skal,

er det der vi kommer fra,

er det der vi finner veien? 

Leseprøve 2: «Endelig Gammel»

Utgangspunkt for boken er en livskrise. Der starter jeg min fortelling og som leder til retrospektiv og konklusjoner. Og det er slik det hele begynner:

Starten på det hele

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg ville havne i en livskrise hvor jeg tidvis lengtet tilbake til stresset, kravene og de tilsynelatende uoverkommelige utfordringene. En tidsplan satt opp etter behovene til barn, hestestall og jobb utelukket kjedsomhet og ga ikke rom for filosofering rundt livets mening eller tilværelsen i alderdommen. All energi gikk med til å få hverdagen til å fungere noenlunde knirkefritt. Men tiden lurte meg, og gikk fortere enn jeg merket. Jentene ble voksne, solgte hestene sine og flyttet ut. Hos meg førte ikke denne forandringen til den mye omtalte nest-leaving-depresjonen mange opplever når redet tømmes, men vekket heller et ønske om å gjennomføre større forandringer i livet.

Å si opp jobben var ett av stegene. Jeg hadde hørt om mange tilfeller der mine aldersfrender ble alvorlig syke etter endelig å ha nådd pensjonsalderen; for syke for å kunne nyte den etterlengtede friheten eller virkeliggjøre prosjektene de hadde planlagt og spart opp penger til. Dét skulle ikke skje meg! Jeg skulle da vitterlig ikke vente til jeg ble for skrøpelig for å få fullt utbytte av en selvbestemt hverdag.

Foto Mona Hauglid

       Men jeg fikk med mer forandring enn jeg i utgangspunktet ønsket på kjøpet. Uten fast jobb hadde jeg ikke økonomi til å beholde småbruket. Nøkternheten krevde også innrømmelsen at kreftene mine ikke ville strekke til for å drive med hest, katt, gård og alt som hørte med etter hvert som jeg ble eldre. Jeg måtte finne en måte å løse dette på. De første alternativene jeg så for meg var lette å gjennomføre, gitt at de ikke krevde drastiske forandringer. Men lettvinte løsninger har aldri passet inn i livet mitt, ei heller da. Fast bestemt på å starte på nytt kom jeg frem til at et mindre hus uten større vedlikeholds-bekymringer var det som måtte til i første omgang. Dermed startet en smertefull avskjedsprosess fra livet på landet med dyrene og stillheten. Dog fant jeg trøst i tanken om at det så snart jeg hadde funnet det riktige stedet, garantert ville bli en enkel sak å leve det nye, fantastiske, praktiske og selvbestemte livet jeg så for meg for dessert-årstiden av tilværelsen min. Tro det eller ei, men jeg var overbevist om at alt da ville ligge klappet og klart, bare ventende på at jeg skulle nyte det i fulle drag.

Men akk. Så lett og smidig som jeg hadde trodd – nei, egentlig antatt – gikk det ikke. Det var ikke noe kjølvann etter livet jeg hadde levd. Foran meg lå kun et hav av tid, som jeg ikke ante hvordan jeg skulle fylle. TV-serier, kaffe og småkaker var ikke min greie. Og plutselig var den der: Livskrisen. Og enda verre: Identitetskrisen!

Link for bestilling: https://norgesindieforfattersentrum.no/bokkatalogen/sakprosa/endelig-gammel/

Det tredje livet

Overgangen fra et travelt yrkesliv til pensjonisttilværelsen er en utfordring, særlig for toppledere. Men for første gang i historien lever vi så lenge og holder oss så friske at tiden som gjenstår er lang nok til å gi mulighet å enten starte en ny karriere eller nye bortimot 20 år med fritid. Den omtales gjerne som det tredje livet.

“Nordmenn som pensjonerer seg i starten av 60-åra kan med vår tids forventet levealder nyte 20 år med fritid. Dette er unikt i verdenshistorien. Aldri har vi gått oppreist så lenge eller hatt såpass mange muligheter til å utforske et ekstra «bonusliv» – etter barndom og yrkesliv.”, leser vi i en artikkel i dn magasinet.

Foto privat

Hvordan anvende denne tiden rett og få mest glede av det tredje livet?

Jan Hall (64),tidligere super-headhunter og Jon Stokes (69), forfatter, psykolog og foreleser i næringsliv ved Oxford University, er aktuell med sin nye bok «Changing Gear» og har svarene klare. Hun råder å ta en pause etter at du blir pensjonert og detoxe, tenke tilbake: ”Gjenoppdag en ny mulig deg. Fordi én dag bestemte du deg for å bli lærer eller advokat, noe som har gjort deg til den du er. Nå kan du gå tilbake til start og studere dine lidenskaper igjen, velge en vei du ikke tok.” 

Hennes medforfatter Jon Stokes forklarer: “Menneskene er ikke naturlig flinke til å sitte stille. Til og med buddhistiske munker må øve på å meditere. Er du 65 år og har millioner i banken, kan du alltids slenge på en solseng de neste tiårene, men din dyriske hjerne vil ikke la deg gjennomføre det.» Han påpeker at det er en enorm overgang å legge et givende yrkesliv på hyllen. En totalforandring som kan oppleves spesielt tungt når jobben nærmest har vært ens enerådende identitet. «Toppsjefer som pensjonerer seg går gjennom et tap og en sorgperiode. Men om de gir opp jobben ett hundre prosent, kan noen bli såpass engstelige for å bety mindre i verden at de plent nekter å gi seg.”

Det finnes ikke bare en løsning!

De norske toppledere denne artikkelen nevner, fant hver sin måte å innrette det gode tredje livet. Et bevis på at pensjonister er en like mangfoldig og sammensatt gruppe som resten av samfunnets representanter. Det finnes ikke bare en løsning.

Mens Margareth Øvrum (63), tidligere konserndirektøren i Equinor jobber bortimot 80% av en normal arbeidsuke, nyter Geir Isaksen (67), tidligere Vy-sjef hytteliv og motorsykkelturer og føler seg gladere enn noensinne takket være sin nye frihet. En tredje toppelederen som ble intervjuet, Haakon Bruun-Hanssen (61),tidligere forsvarssjef koser seg ved å stelle klattreroser, golf og litt rådgivingsarbeidet. Jon Fredrik Baksaas (67) administrerende direktør i Telenor, trives med styrearbeid, Ole Johan Sandvand (74), tidligere direktør ved Modum Bad koser seg med sene frokoster, barnebarn, bokskriving og noe styrearbeid. Marianne Harg (64) tidligere president i Tenka startet inn i pensjonisttilværelsen med å påta seg konsulentoppdrag. Dette ble etter hvert erstattet med styreverv og barnebarn. Dag Falk-Petersen (67) tidligere konsernsjef i Avinor fornyet privatflysertifikatet, har styreverv og arbeider for en interesseorganisasjon.  

Det er ikke overraskende at vi har fem eksempler for mannlige toppledere og kun to fra kvinner når vi har kjønnsfordelingen på topplederstillingene i bakhodet. En annen ting derimot syns jeg er veldig interessant: Menn fokuserer sterkere på “hjemmesyssler” og fritidsaktiviteter, mens en av kvinnene fortsetter å være jobbaktiv og den andre var det i stor grad i starten av pensjonisttiden. Kan det være at de ønsker å ta igjen det tapte? Begge partene? Den ene på hjemmebanen og den andre i arbeidslivet uten dobbelt ansvar for hjemmet? 

Når vi leser kommentaren til Jan Hall, er det kanskje like greit at menn og kvinner velger forskjellige boltreplasser for å få utløp for sin energi som bestagere: “Mennene har følt på dette og ønsker å gi tilbake når de blir pensjonister. Men når de sier «Hallo! Her er jeg!», innser fruen at hun har dirigert hjemmet i 30 år alene og egentlig bare blir forstyrret av dette nye mennesket i stolen som ønsker å bli sett og tatt vare på, når hun har sett og tatt vare på alle andre så lenge.”

Vive la difference!

Hele artikkelen kan du lese her: https://www.dn.no/magasinet/arbeidsliv/pensjonister/pensjon/toppledelse/det-tredje-livet/2-1-1121913