Når du har oppnådd en viss alder – sånn fra 65 og oppover – bør du gå stille i dørene og ikke kreve oppmerksomhet og plass i samfunnet.
Du bør innse at din tid er over og overlate jobb og hus til den yngre generasjonen.
Slutt å stille krav, vær sparsom og kle deg i dempede farger og tilbakeholden. Klipp håret kort og praktisk.
Det gjelder enkelt og greit å innse og akseptere at verden har gått i fra deg, at du er utdatert og har ingen betydning for samfunnet. Du har ingenting verdifullt å bidra med lenger. Derfor trekk deg tilbake og la være å påføre samfunnet økonomiske belastninger.
Det lønner seg ikke å starte på noe nytt. Avfinn deg med at ditt liv er levd, du har ikke mer å vente eller glede deg til.
Det har aldri vært min vei å tvinge frem et ønsket resultat eller prøve å oppnå noe på død og liv. En slik holdning har lite med tillit å gjøre.
Tillit krever en god porsjon med sinnsro og overbærenhet.
Tillit innebærer at du forventer at det som er best, kommer til å skje uansett hva som skulle opp underveis.
Hvis noe ikke er bra, betyr det bare at det ikke er ferdig enda. Etter hvert kommer det som er best for meg til å skje. Det er jeg overbevist om. Jeg må bare evne å akseptere og holde ut den tiden det tar.
Foto: Mona Hauglid
Noen ganger skjer det at jeg gir meg ut på ferden mot et mål, og når jeg kommer frem er jeg et helt annet sted enn jeg hadde siktet mot. Hver gang har det vist seg at dette stedet var bedre enn det jeg hadde tenkt ut.
Denne tillitten er noe annet en troa på den ultimate lønndommen loven om tiltrekning: Hvis du bare tenker positive tanker, skjer det plutselig masse bra med deg, men tenker du negativt, tiltrekker du deg negative ting. For så enkelt er det ikke. Men mer om det i boken min, for selvfølgelig har positive tanker en positiv innvirkning på deg og stråler også ut på omgivelsen din.
Tillitten jeg snakker om baserer seg på innsikten at du faktisk ikke kan tvinge frem uansett hva, bare du visualiserer godt nok. Den krever at du gransker deg selv, er dine styrker og mål bevisst, men samtidig villig og ydmyk å revurdere og tilpasse deg. Vi mennesker må bare innse at enkelte ting er opp til oss, andre ikke. Det skaper indre ro og styrken til å ikke bare håndtere, men ønske velkommen det du møter og bruke det til ditt beste. Jeg tror at du kan leve mer tilfreds og i harmoni med deg selv og omverden hvis du oppnår denne innsikten og holdningen.
Mer om tillit og hvordan håndtere livets krumspring og overraskelser kan du lese i boken “Endelig Gammel”.
Helt ærlig? Jeg har ofte blitt flyforbannet når unge mennesker, men også mannlige pensjonister fra godt doterte jobber i f.e. næringslivet uttaler seg i det offentlige rom om hvor godt pensjonistene i Norge har det.
Å si sånt viser at de helt åpenbart har glemt det store antallet minstepensjonister her i landet, hele 13,5 % ifølge SSB. I denne gruppen lever tre av fire under EUs fattigdomsgrense. Som oftest er de berørte kvinner. Kanskje det er derfor det er så lett å overse?
Foto Mona Hauglid
Løsningen de berørte må ty til for å overleve er å stå i matkø og søke sosialhjelp.
Det er hårreisende at mennesker som har bidratt på sin måte til at Norge har blitt det det er, er tvunget til det, i stedet for å oppleve en trygg alderdom. Grunnen hvorfor de havnet i situasjonen er at de ikke opparbeidet seg tilstrekkelig med pensjonspoeng. Og det kunne de rett og slett ikke klare. Kvinner fra denne aldersgruppen tok i mindre grad utdanning som ga godt betalte jobber. I tillegg fantes ingen barnehageordning slik vi kjenner den i dag. Derfor ble de hjemme med barna og ofte tok de seg av gamle foreldre eller svigerforeldre i samme slengen.
Nå blir de straffet for valgene. Det er ikke snakk om å kunne gå på kino, kaffebesøk, kjøpe nye klær, invitere barnebarn på Tusenfryd eller lignende når de har lyst.
Kanskje du er fristet til å si: Ja, men er alt dette en menneskerett? Hun har det jo tross alt mye bedre enn en fattig dame i f.e. India. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes, for det handler om hvordan samfunnet du lever i ellers er skrudd sammen. Når man ikke kan henge med på noen måte ender de som faller utenfor opp med å skjemmes. De prøver å dekke over eller lyve om situasjonen. Det igjen krever så mye energi at de ofte velger å trekke seg helt tilbake og blir ensomme.
Men det er ikke minstepensjonisten som bør føle skam, det burde politikere som innførte underreguleringen og de som ikke vraker ordningen gjøre.
Noen tall:
Det vil koste om lag 4 milliarder kroner i året for å fjerne fattigdommen blant eldre ved å øke minste pensjonistnivå over fattigdomsgrensen.
Det store flertallet blant minstepensjonister er enslige kvinner.
Hver sjette nordmann er p.t. alderspensjonist.
Minstepensjonister får utbetalt 225000 kr hvis de lever alene, 167000 hvis de er gift eller samboende.
Den beste tiden for å virkeliggjøre sine drømmer er alderdommen.
Nå har vi tid, og vi har lært hvordan håndtere motstand og å se ting i perspektiv. Og siden tidsrommet fra 60 til 90 er akkurat like langt som det fra 30 til 60 betyr det at vi etter endt yrkesliv får akkurat samme tidsspenn i gave. Skal vi ikke benytte oss av det?
Tiden med stress på grunn av tidsklemmer og forpliktelser er borte, barn har forlatt redet og sannsynligvis klarer de seg selv. Uten ansvar for kollegaer eller ansatte lenger står vi bare til ansvar overfor og for oss selv. Så når vi tidligere mente at vi ikke kunne ta sjanser fordi det ville gå ut over andre, trenger dette ikke å bekymre oss lenger.
Foto Mona Hauglid
Etter å ha tatt hensyn store deler av livet, brettet inn vingene – noe som sikkert var nyttig og riktig- har vi bare fortsatt i samme tralten. Har vi mistet gnisten? Har vi glemt å stille spørsmål ved hva vi holder på med og hva vi vil gjøre med tiden vi har igjen?
Det er på tide å spre vingene og leve ut våre drømmer før det er for sent.
Jeg er en av dem som liker kontantløse betalingsmåter. Du finner derfor svært sjelden mynter elle lapper i pengeboken min. Derimot kan jeg by på et lite utvalg av bank- og kredittkort. Å foretrekke kontantløs betalingsmåter er et valg jeg har tatt av forskjellige grunner og etter nøye vurderinger.
Noe helt annet tenker jeg om kontaktløse betalingsløsninger! Disse krever at du laster ned ørten apper og har med deg mobiltelefonen i alle sammenheng. Jeg har også tatt mine avgjørelser ang. bruk av telefonen. Den er for meg et kontaktredskap som jeg av forskjellige årsaker ikke ønsker å bruke som betalingsredskap. Og sist jeg sjekket var det verken lovpålagt å laste ned apper, ja ikke en gang å besitte I-phone eller tilsvarende.
Siden jeg er avhengig av lesebriller syns jeg det er slitsomt å måtte bruke telefonen for å betale parkeringsgebyr eller kjøpe bussbilletter. Særlig i sollys eller i mørket. Jeg føler meg virkelig diskriminert når det ikke finnes noe alternativ fordi jeg må ty til lesebriller p.g.a. alder .
Foto Mona Hauglid
Derfor forstår jeg frustrasjonen til den omtalte damen:
Av årsaken jeg beskrev lenger oppe, leter jeg etter parkeringsmuligheter der jeg kan betale uten å være tvunget å ta i bruk en app, og jeg velger faktisk å betale litt mer for en billett jeg kjøper på toget enn den hadde kostet via en app. Når det ikke finnes alternativer avstår jeg. Teit kan du si, men det er også et valg jeg tar. For hvis vi underkaster oss, støtter vi indirekte og oppmuntrer at våre lovfestete rettigheter som disse overkjøres.
Jeg vil ha friheten til å velge hva jeg liker eller håndterer best.
Diskriminering er ikke lov, ikke gjennom betalingsmåter heller.
Jeg har som vane å delta på årsmøtene jeg blir invitert til. Disse, har jeg lagt merke til, gir stor innsikt i medlemmers engasjement og organisasjonens struktur og kultur. Særlig valg av styret forteller mye fordi styret bestemmer hva som vil vektlegges og hvordan fellesinteressene forvaltes.
Noen årsmøter fremstår som en hybrid mellom års- og medlemsmøte. I andre lurer du på om det avholdes et årsmøte eller en sosial sammenkomst. Helt greit, disse vil jeg ikke snakke om for de fremstår som harmoniske og innfrir akkurat det medlemmene ønsker seg.
Foto Mona Hauglid
Det jeg vil ta opp her er andre, de som er styrt av allianser, avtaler, rett og slett føringer som i bestefall kan beskrives med tøying eller sær tolking av lovverket.
Men denne fremgangsmåten skjer ikke kun i politikken. Skremmende nok finner vi slike tilfelle også i såkalte ideelle organisasjoner som f.e. samvirker. Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvorfor gjøres det?
For en ting har jeg lært: Når lovbrudd begås og det ikke skyldes ren uvitenhet – noe man kan utelukke hvis ting er planlagt på forhånd igjennom allianser og avtaler – så skjer det for å oppnå personlige fordeler. Men hva kan disse være i en ideell organisasjon?
Gjennom engasjementet mot aldersdiskriminering og i forbindelse med forfatterskapet mitt er jeg så heldig å treffe på og bli kjent med en rekke fantastiske mennesker. Noen er så kunnskapsrike, flinke, inspirerende, varmende, motiverende, fascinerende at jeg rett og slett blir overveldet.
Etter slike møter får jeg ofte invitasjon til å delta som bidragsyter i organisasjoner, konferanser, foredrag eller lignende.
I de aller fleste tilfellene takker jeg ja, helt spontant for jeg kjenner på meg at dette er noe bra, noe viktig, noe som kan bringe meg eller andre videre. Når jeg da er alene igjen starter den indre samtalen almen kjent som selvtvil eller selvnedsnakking.
Hva i alle dager skal jeg kunne bidra der?
Hva ser disse imponerende mennesker i meg i det hele tatt?
Hvordan kunne jeg være så høy på meg selv at jeg mener å kunne tilføre noe nytt til denne kretsen?
Foto Mona Hauglid
Du kjenner til det? Har også opplevd det i mindre eller større grad?
Denne indre samtalen er ikke bra for noen, og alle minst for oss selv. Den ødelegger selvtilliten, pågangsmotet, livsgleden, energien og utviklingslysten. Så den må stoppes så fort som bare juling.
Men hvordan? Jeg har funnet følgende løsning: En dag da jeg var skikkelig fornøyd med meg selv, skrev jeg opp en liste med styrkene, talentene og kunnskapen jeg mener utgjør meg. Den henger på kontoret mitt og når selvtvilssnakken begynner i hodet mitt stiller jeg meg opp foran lista og leser den opp for meg selv. Det setter ting i perspektiv og jeg oppdager som oftest hva som kan være mitt spesielle bidrag i den aktuelle situasjonen.
Samme trikset bruker jeg også når jeg hører andre angriper eller nedsnakker meg og jeg aner at jeg står i fare å ta urettferdig kritikk innover meg. Lurt?
På mine daglige spaserturer i nærområdet liker jeg å ta bilder med mobiltelefonen min. Når jeg kommer hjem sorterer jeg. Noen blir slettet, noen lagret. Noen setter fantasien i sving slik at en historie formes.
Et sånt bilde tok jeg under en tur i Kjerringvik. Det inspirerte til sommerboken “Skogens lille hemmelighet”, det andre eventyret i Olle-serien.
sommersti i Kjerringvik, privat foto
Jeg liker å kalle den for sommerboken, siden handlingen skjer i sommerferien. Men tror du ikke at den også omhandler festen de fleste barn er veldig opptatt av, jula?
frontcover «Skogens lille hemmelighet», nr. 2 i Olle-serien
Så hvis noen i familien din er bekymret og lurer på om nissen kommer til jul, så kan jeg betrygge deg. Det gjør den.
Hvorfor jeg er så sikker på det får du vite i akkurat dette eventyr/aktivitetsheftet.
Uansett hvor enig man kan være i starten, på et eller annet tidspunkt kan det oppstå uenigheter eller meningsforskjeller. Dette kan skje i private sammenheng på samme måte som i profesjoneller fora. Og vi alle vet at løsningen er å få tingene på bordet og snakke om dem. Når alle får luftet hva som plager dem kan prosessen med forståelse og løsingsfinding begynne.
I teorien.
For hvem har ikke opplevd at ting spisser seg til og bare blir verre og verre. Til slutt innser man at løpet er kjørt, forsoning er umulig. Man sitter igjen og lurer på: Hvordan kunne det gå så galt? Når kom konflikten ut av kontroll.
Friedrich Glasl, østerriksk antropolog, økonom og forfatter født i Wien 1941 har skrevet flere bøker bl.a. om konflikthåndtering. Hans følgende modell viser stadiene en konflikt går igjennom, hva som er deres typiske kjennetegn og når punkt for en mulig forsoning er overskredet.
Det ble snakket om eldrebølgen, tsunamien, trusselen en hel generasjon utgjorde for samfunnets økonomi. Samtidig var det ikke til å overse at akkurat denne generasjonen var mye sprekere enn tilsvarende aldersgruppe bare et titalls år tilbake, men ble skviset ut fra arbeidslivet, snakket ned og kun ansett som reservepool for frivillig, ulønnet arbeid.
Jeg ønsket inderlig å bidra til en forandring.
Dermed prøvde jeg å få gehør i politikken for tankene mine.
Foto privat
Hva hørte jeg? Den ene gruppen ble satt opp mot den andre når det var snakk om penger. I debatter om hvem som skulle få hvor mye ble nødvendigheten for å bevilge midler for skoler, barnehager og SFO ofte avsluttet med: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn.
Bortsett fra at jeg ikke har sansen for praksisen å spille ut den enes behov på bekostningen av den andres så syns jeg det ligger en sannhet i utsagnet: Det påpeker hvor avhengig man er av samhold, hjelp og at de rundt en bryr seg og engasjerer seg.
Det samme gjelder vel eldre? Jeg tror man kan tilpasse utsagnet og si: Det trengs et helt samfunn for å ta vare på våre eldre!
For å få det til trenger vi en holdningsendring og en ny bevissthet for hva som er viktige bidrag til samfunnet.
Og ikke minst: Hvordan takker vi generasjonen som har oppfostret oss og slettet veien da vi var på tur inn i livet?
I denne sammenhengen er det betenkelig at utvalgsleder Gunnar Bovim kommenterer den nye rapporten fra Helsepersonellkommisjonen slik: «Det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient».
inGrid 